Who's Afraid of Virginia Woolf? (1966)

"Å gå i teateret er en nesten like stor opplevelse som å se film. Her får du begge deler på en gang"  

Cast inkluderer:
Karakter	Skuespiller	Vurdering
Martha	Elizabeth Taylor
George	Richard Burton
Nick	George Segal
Honey	Sandy Dennis	½

Handling/Kritikk

Det er en utfordring å lage en film med kun fire skuespillere, og kun en håndfull locations. Det krever en regissør med blikket festet på rett sted, og ikke minst skuespillere som er i stand til å holde oppmerksomhet over ganske så lang tid. Who’s Afraid of Virginia Woolf? er en film med disse forutsetningene, og den treffer på en rekke av blinkene den sikter på.

Avstanden fra denne type film til dagens gjennomsnittlige Hollywood-film er uforholdsmessig stor. Kanskje mest i forhold til hva som kreves av skuespillerne. Men selv i de noe mindre oppskakete filmforholdende på 60-tallet, er det litt av en vekt som skal bæres på skuldrene til en skuespiller som er med i hver eneste scene gjennom drøye to timer. Who’s Afraid of Virginia Woolf? er et teaterstykke bragt til lerretet, og det uten å på noen måte forsøke å konvertere fortellerstilen til filmens konvensjoner. Teateret er fullstendig avhengig av skuespillere med en opplysende tilstedeværelse og punktlig diksjon. Richard Burton er noe i nærheten av unik på dette området, og i denne filmen deler han og fruen Elizabeth Taylor noe av den beste tiden de hadde sammen på lerretet.

Den senere svært så anerkjente Mike Nichols debuterer i regissør-stolen, og viser frem noen av kvalitetene som han senere skulle få full uttelling for i mesterstykket The Graduate. Who’s Afraid of Virginia Woolf? er også like ved å kunne kalles et mesterstykke, og den har perioder og elementer som kommer tett oppunder. Rent bortsett fra den prikkfrie filmtekniske delen toppet av enestående sort/hvitt-fotografi av Haskell Wexler, har man på en smart måte greid å mystifisere til en sådann grad at man holdes fullstendig engasjert av Ernest Lehman’s manus i godt over to timer. Det hele handler om et middelaldrende ektepar, som trettes av å tråkke i hverandres fotspor som skygger av idealer de ønsket å være. Med savnet av et barn som den mest tungtveiende grunnen, bygger de sakte men sikkert opp et hat/elske-forhold som kommer til uttrykk gjennom bitre, ironiske og sarkastiske kommentarer til hverandre. I andres nærvær utvikler denne konversasjonen til et spill og en drakamp. Det er på en sådann kveld vi overværer de to, idet et ungt nyetablert par kommer på nattvisitt etter en fest.

Man kunne neppe funnet en bedre kombinasjon til å spille hovedrollene enn nettopp Burton og Taylor, som seg i mellom hadde nok tvister i løpet av tre ekteskap til å kunne gjøre sine rolletolkninger autentiske. Men i tillegg til å ha personlig erfaring, har Taylor og Burton også en sjelden evne til å kombinere energi med presisjon, og hengivenhet med aggresjon. De to storspiller i roller som de kan utfolde seg til fulle etter tur. De første 45 minuttene er et rent briljant stykke film, idet Taylor og Burton veksler ekstensive dialoger som dessverre er sjelden på film i dag. Det finnes vanskelig noe bedre på film enn en velskrevet og velspilt dialog, og hemmeligheten med at Who’s Afraid of Virginia Woolf? greier å forvare sin progresjon og dynamikk i narrasjonen er nettopp at det kun er dialogen som avslører historien for tilskueren. Vi lærer hovedpersonene å kjenne gjennom deres avsløring av hverandre.

En hard kjerne av talent foran og bak kamera, beviser med denne filmen hvor enkel god film ofte er, og at velskrevne og velspilte karakterer egentlig er alt vi ber om. Å gå i teateret er en nesten like stor opplevelse som å se film. Her får du begge deler på en gang.

Copyright © 25.11.99 Fredrik Gunerius Fevang