Få skuespillere leverer varene med like hverdagslige selvfølgelighet som Mel Gibson. Når vi i tillegg får ham i en selvransakende romantisk komedie hvor han slites mellom sin macho og sin myke side, har vi en rolle skreddersydd for den sjarmerende australieren. Allikevel er ikke What Women Want noen fremragende film. Til dette blir den gradvis for selvsikker og overfiksert på budskap. Men innen den tid har tilskueren kunnet kose seg med en god mengde storartet underholdning.

Gibson spiller den mannssjåvinistiske reklamemannen som ikke får forfremmelsen han forventer da sjefen hans (Alan Alda) i stedet velger den fremadstormende feministen Helen Hunt for å fronte firmaets kvinnelige profil. Dermed må Gibson belage seg på å lystre en kvinne for første gang i sitt liv, men får et ganske annet syn på det hele da en "hjemmeulykke" gjør at han plutselig kan høre hva kvinner tenker.

Gibson er et stort komisk talent, og her byr han på seg selv på samme måte som i sjarmbomben Maverick (1994). Det hele blir både forførende og interessant. Det siste mest grunnet et morsomt konsept, samt velskrevne rollefigurer og relasjonene dem imellom. Utviklingen Gibson-karakteren gjennomgår er relativt forutsigbart og typisk, men skaper allikevel grunnlag for en troverdig myk mann. Forholdet mellom Gibson og Hunt er verktøyet i så måte, men til tross for en lovende innledning, bærer ikke romansen frukter i den grad filmen kunne trengt. What Women Want er best i scenene hvor Gibson på egenhånd må forholde seg til sitt nye "talent", samt i et meget innsiktsfullt portrett av en hjemmekoselig arbeidsplass. Verdi har også forholdet mellom Gibson og hans datter, som bringer med seg et knippe genuine scener, samt en rørende konklusjon. Ikke like imponerende er avslutningsscenen mellom Gibson og Hunt, hvor filmens overfokusering på karakterens rolle som brikker i en moraliserende konklusjon hemmer deres vitalitet. Men så pågår dette bare i noen minutter på et tidspunkt vi allerede har kunnet kose oss med et par timer med velskrevne scener, et morsomt konsept, og en (som vanlig) uovertruffent sjarmerende Mel Gibson.