Tomorrow Never Dies (1997)

Preceded by: Goldeneye (1995)
Succeeded by: The World Is Not Enough (1999)

	Regi: Roger Spottiswoode	Produksjonsland USA/UK Genre Action, spion Norsk tittel Tomorrow Never Dies Spilletid 119 minutter
	Produksjon: Michael G. Wilson
	Manus: Bruce Feirstein

Cast inkluderer:
Karakter	Skuespiller	Vurdering
James Bond	Pierce Brosnan	½
Elliot Carver	Jonathan Pryce	½
Wai Lin	Michelle Yeoh	½
Paris Carver	Teri Hatcher	½
Henry Gupta	Ricky Jay	½
Stamper	Gotz Otto	½
M	Judi Dench	½
Q	Desmond Llewelyn	½

Handling

Kritikk

Det vies ikke lenger like mye tid i James Bond-filmer til å rendyrke og hylle den tradisjonsrike og særpregede Bond-filmstilen, som til å følge utviklingen på Hollywoods actionmarked. Mens de tidlige Bond-filmene satte opp forrykende actionscener i innledningen og i avslutningen, holdes dagens 007 svett gjennom hele filmen. Ustoppelig action har vanskelig for å være logikkens tjener, men så har heller aldri James Bond-sirkuset eksistert av denne grunn. Det er ikke troverdigheten det høye tempoet angriper.

Men som kjent kan man ikke få både i pose og sekk, og det spørs om offergaven denne gang er en smule for høy. Det var i 1995 i Pierce Brosnans skikkelse, og i fornyet innpakningspapir at James Bond gjorde comeback etter 6 år i dvale. Det var noe friskt og fornyet med GoldenEye, men ikke mer enn at det var Bond-serien oppvåkning etter en periode med stillstand. Her i Tomorrow Never Dies flyter Bond-gutten i stor grad på den forrige filmens suksess. Manuset er drivende - om litt vel spekulativt - og erkeskurken har funnet en god figur i Jonathan Pryce' skikkelse. Tomorrow Never Dies dyrker 007s arroganse og overlegenhet slik den bør, men gjør dimensjonene litt for store. Den uovervinnelige Bond er mest stilfull arrogant i scener hvor hans skinn reddes av detaljene. Derfor fungerer åpningsscenen hvor den slemme baksete-piloten blir våpen mot det fientlige motstander-flyet langt bedre, enn den evinnelige motorsykkeljakten i asiatiske gater.

Som den lengst levende filmserien gjennom tidene, er James Bond-serien den under størst press for fornyelse. Det viktige og vanskelige er å hele tiden finne balansegangen mellom å fornye seg, og å holde på og rendyrke formen og stilen slik den var i opprinnelsen. Tomorrow Never Dies er ikke på sitt beste på dette område. Pierce Brosnan i hovedrollen er god, men 007-agentens kløkt spises tidvis opp av en stilløs Steven Seagal-action som gjør at tilskueren lett sovner hen til ønskedrømmer om Sean Connery.

Så har vi naturligvis birolleinnehaverne, som av en eller annen grunn har forblitt bleke og uprofesjonelle gjennom alle Bond-tider. Tomorrow Never Dies er intet unntak, og det når høydepunktet med uforståelig hyllede Michelle Yeoh. Bare hennes kampsport virker øvet, men - frigjort eller ei - er det ikke slagkraften som bestemmer effekten av en Bond-dame. Man trenger ikke rette blikket lenger enn til Honor Blackman for å kunne slå fast at man ikke behøver muskler og usensualitet for å fremstå som selvstendig. Et utsagn i hvilket man i stor grad også kan inkludere James selv.