Redford er CIA-agenten som finner ut litt for mye og ender opp med å flykte fra sine betrodde kolleger. Dunaway er den nysgjerrige fotografen som graver ham opp. Sydney Pollacks film er i sann politisk paranoid 70-tallsånd, og Redford er selv så paranoid han kan klare. Men filmen blir likefullt en politisk mølje; mørk, ufokusert og uten lystigheter. Det hele blir litt for påtrengt, og Cliff Robertson fremstår like utvetydig sneversynt som i Burt Reynolds-fabelen Malone et drøyt tiår senere. Pluss for velfungerende hete scener mellom Redford og Dunaway, men Pollack finner ingen måte å nøste opp det hele på, og filmen blir stående som en aktuell men evinnelig politisk paranoia.