|
|
Taxi Driver (1976)
Scorseses forstyrrende mørkmalte og bevisst stiliserte Taxi Driver er en tour-de-force i pessimistisk syn på det moderne urbane liv portrettert gjennom tykke lag med isolasjon og fremmedgjøring. Han setter menneskets grunnleggende godhet på prøve, og sparer ikke på det tematiske kruttet i sitt oppdrag. Allikevel er Taxi Driver gripende realistisk, i det minste i effekt av sitt narrative ytre og i sine miljøskildringer. Den er dog mer et karakterportrett enn en samfunnskritikk, idet Scorseses kamera knapt forlater sin Travis Bickle, og lar Robert De Niro nærmest spille seg inn i en transe av paranoia som fanger oppmerksomheten til tilskueren ustanselig. Bare en ung Marlon Brando kunne gjort en rolle like intens som De Niro gjør denne, og rundt ham bygger Scorsese bilder av forfall i alle retninger for å gi tilskueren samme synsvinkel som vår mental forskrudde hovedperson. En mann i konstant søken etter et aldri så lite fragment av mening i et liv han for lengst har gitt opp. Taxi Driver er blottet for lysglimt, og kan med dette tidvis virke å ha provoserende lite tiltro til menneskene, men tross et depressive portrett, legger den ikke skjul på sitt håp om noe bedre. Ved siden av De Niro, gjør de to Scorsese-favorittene Harvey Keitel og Jodie Foster glimrende roller.
|
|||||||||||||||||||||||||||||||||||||