|
|
|
|
 |
The Straight Story
(1999)
"(...) til tross for å være tilsynelatene nøktern, er filmen romantisk på bunnen"
I hovedrollen finner vi nesten åtti år gamle Richard Farnsworth, en gammel stuntmann som ble skuespiller på sine eldre dager, og ble Oscar-nominert for Comes A Horseman i 1978. Og det er hans karakter, Alvin Straight vi følger i noen uker. Han kommer fra nøkterne omgivelser i den svært lite spektakulær landsbyen Laurens, Iowa. Der bor han sammen med sine noe merkelige datter. Helsa blir stadig forverret, og etter et fall, må han gå med to kjepper, og han må ta tiden til bruk dersom han skal gi hoftene påkjenninger. Alvin har det tilsynelatende greit med seg selv og sine kamerater, men da han får en telefon om at hans bror, Lyle, har fått slag, bestemmer han seg for å dra å besøke ham. Alvin har ikke hatt kontakt med sin bror på ti år, han er fast bestemt på at han må se ham igjen før døden skiller dem. Ettersom synet er svakt, og han ikke har førerkort, bygger Alvin en vogn som han fester til gressklipperen, og legger ut på sin over femti mil lange reise. Lynch er kjent som en svært eksperimentell regissør, med ytterpunkter med filmer som Eraserhead og Lost Highway. Her gjør han for første gang en tilsynelatende 'straight' dramafilm som tittelen indikerer. Det er allikevel et delvis sjansespill, for Lynch fokuserer på aldrende mennesker, på den uglamorøse men folklige landsbygda, og på en lite hendelsesrik historie. Men det er nettopp dette som er filmens styrke. At eldre mennesker har hovedroller i filmer skjer bare hvert skuddår. Vi husker Fonda og Hepburn i On Golden Pond eller Lemmon og Matthau i Grumpy Old Men, men det blir stadig færre filmer som tør å gå i mot den kommersielle strømmen. I filmens yngre dager fikk ungdom et innblikk i de voksnes verden da de gikk på kino. På 90-tallet er det oftest omvendt. Helt 'hip' i filmbransjen er ei heller den gode, gamle amerikanske landsbygda, hvor mote ikke er det mest sentrale og hvor folk fortsatt hilser på hverandre når de møtes på veien eller gata. Og her er The Straight Story på sitt beste; den verdsetter de gode, gamle tradisjonelle verdier som det er en tendens til at blir glemt i storbylivets mas. Filmen forteller om den ofte undergravde mennesklige egenskapen å være gjestfri. I en tid hvor utgangspunktet er skepsis, er en hver karakter i Lynchs historie uskyldig inntil det motsatte er bevist. På overflaten er filmen tilsynelatende bare et ordinært drama iscenesatt som en uvanlig roadmovie. Men The Straight Story kryper godt under huden din med sin ærlighet og jordnærhet. Den har både tillit og fascinasjon for grunnleggende amerikanske verdier, og presenterer dem for oss på en nær poetisk måte. Richard Farnsworth, hvis enestående naturlighet kombinerer skarphet og følsomhet, blir flittig benyttet som projektor i så måte. Vi lærer å se verden på hans måte, og gjennom ham inkluderer også Lynch en rekke scener fyllt av usminket livsvisdom. Disse scenene kunne fort fremstått som bløte klisjéer (og et par av dem, derav scenen med tvilling-reparatørene, er også svært nære ved), men de fleste er virkelig fylt av bonitet. Farnsworth gjør en uimotståelig jobb. Han er kanskje aller best i scener hvor han ikke sier noen ting, men hvor ansiktet hans granskes av kameraet, og vi drukner inn i ham. Lynch inkluderer et knippe slike scener. Scener som bevisst bygger opp under den manglende progressiviteten. Men nettopp dette sistnevnte er aldri skadelig for en film som dyrker sin saktegående form, og utnytter den til å skape sin stemning. Dette er tydelig en ny side av David Lynch, men det som skinner igjennom fra hans tidligere arbeid, er hans sans for cinematography, og The Straight Story er således en visuelt rik film. Den ikke bare viser oss bilder fra sjeldent fremviste bygdeområder, den dyrker det vakre og romantiske ved disse. Og til tross for å være tilsynelatene nøktern, er filmen romantisk på bunnen. Det er dette som gjør den så vakker. Copyright © 19.1.2000 Fredrik Gunerius Fevang |
|||||||||||||||||||||||||
 |
