|
|
Species (1995)
Roger Donaldsons Species er bare én i rekken av mange science fiction-grøssere som ber publikum begynne tankegangen på stadiet "romvesener finnes på jorda - pass dere for dem". Ingen muligheter for filosofiske tanker om intelligent utenomjordisk liv er viet oss - ei heller et forsøk på å forstå disse vesner. Temaet er tvert i mot: Hvordan unngå dem. Smellvakre Natasha Henstridge debuterer i rollen som Sil - halvt menneske og halvt noe annet. Hun er laget av vitenskapsmenn på grunnlag av DNA- informasjon fra utenomjordiske. Og her kommer det eneste interessante filmen har å by på inn i bildet: Sils splittelse mellom menneske og utenomjordisk. Hennes handlinger er alle ut fra et ønske om å formere seg. Hun handler på grunnlag av instinkt, ikke forståelse. Godt så langt for manusets grunnleggende idé. Men denne får dessverre ikke utvikle seg videre - for nå tar filmskaperne over. Med Hollywoods konvensjoner pinlig festet i bakhodet. Ikke bare lurer vi på hvorfor Sil dreper hensynsløst og følelsesløst. Men hvordan "morfer" hun til sitt utenomjordiske jeg som innehar et volum som tilsvarer seg selv multiplisert x antall ganger? Og ikke minst, hvordan kommer hun seg tilbake inn i menneskekroppen igjen? Hvorfor iverksettes en gruppe på fire mennesker til å jage ned den antatt livsfarlige Sil? Og hvorfor, etter at flere mennesker er blitt drept, flyr tre av disse rundt og blir forelsket i hverandre, mens den siste har så gode telepatiske evner at det virker som det er alt han kan? Hvordan har det seg at Sil har lært å kjøre bil, men ikke forstår hvorfor den stopper når tanken er tom? Hvorfor utvikler hun utrolige egenskaper etter hvert som narrasjonen krever det? Og hvorfor er de slimaktige skapningene helt like som de i Alien? Det eneste spørsmålet jeg kan svare på, er det siste. All logikk tyder nemlig på at det er den samme utenomjordiske livsformen som har sent bidrag til både Alien og Species. Men som kjent, første mann til mølla… Etter en rekke skuffelser sitter vi igjen med en håndfull enkelt-scener som er godt nok oppbygget med suspens til at vi skvetter i stolen. Mer ser det ikke ut til at vi kan forvente av verken grøssere eller science fiction fra Hollywood for dagen. Noe vi dog som regel ser, er gode data-animasjoner. Ei heller her er Species spesielt imponerende. Faktisk så lite imponerende at det hadde vært bedre å byttet ut manuset med en joystick, så kunne man spilt spillet selv.
|
||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||