|
|
|
|
 |
Seven (1995)
Fråtseri, grådighet, latskap, misunnelse, vrede, stolthet, begjær. Dette er syv motiver psykopaten John Doe bruker for å ta livet av sine ofre. Han er ute etter å gjøre verden til en bedre plass - han vil utrydde de syv dødssyndene. I helene på ham er den ferske detektiv Mills, og veteranen William Somerset...
Intelligent, mørk thriller fra regissøren av Alien³, David Fincher. Seven balanserer sitt plot på en delikat måte, og lar det smyge frem uten å levne oss tid til å tenke på hvor særdeles bekvemmelig trådene nøstes opp til slutt. For til tross for at dette er et manus som er smart, men ikke videre komplekst, så klarer Seven ved hjelp av god plassering av sine høydepunkter å skule sin åpenbarhet. Filmen er inspirert av Jonathan Demmes The Silence of The Lambs. Den ferske etterforskeren må gå inn i den psykopatiske morderens tankegang for å løse en massemordsak. Den største forskjellen på de to filmene er at Demmes film presenterer kompleksitet på et langt bredere plan enn Seven. Dette er et punkt Seven med stor fordel kunne vært forbedret. For Seven presenterer løsningen på sin kriminal-handling allerede i undertittelen. Det er dog positivt for filmen at filmskaperne har valgt å gjøre det på denne måten - spille med tilsynelatende åpne kort, for deretter å overraske ved å avdekke at man har holdt igjen deler av informasjonen mot slutten. Seven er ingen samfunnskritikk.
Den er intet studium i filmatiske virkemidler. Men den er en kynisk,
smart og effektful thriller. Sminken er strålende og skuespillet er
godt. Allikevel kommer ikke Freeman/Pitt engang i nærheten av
Hopkins/Foster fra The Silence of The Lambs.
Kevin Spacey er en god skurk (som alltid), litt synd at han ikke har fått
mer ‘screen-time’ å arbeide med.
|
||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
 |
