Rosemary's Baby (1968)

Rollebesetning:
KARAKTER	SKUESPILLER	VURDERING
Rosemary Woodhouse	Mia Farrow	½
Guy Woodhouse	John Cassavetes	½
Minnie Castevet	Ruth Gordon	½
Roman Castevet	Sidney Blackmer	½
Hutch	Maurice Evans	½
Dr. Sapirstein	Ralph Bellamy	½
Terry Fionoffrio	Victoria Vetri	½
Laura-Louise	Patsy Kelly	½
Mr. Nicklas	Elisha Cook, Jr.	½
Dr. Hill	Charles Grodin	½

Handling

Det unge paret Rosemary og Guy flytter inn i en gammel leiegård med et dårlig rykte. De bryr seg dog lite om mordene og ufinhetene som har foregått der tidligere. Snart blir paret vennlige med det aldrende naboparet som virker svært så vennlige, og snart blir Rosemary gravid, slik hun lenge har ønsket. Alt virker idyllisk inntil Rosemary begynner å kjenne smerter i underlivet…

Kritikk

Roman Polanskis Rosemary's Baby er en av de første grøsserne som tematiserer satanisme, djeveldyrking, hekseri og besettelser. Fem år etterpå kommer William Friedkins The Exorcist med samme tema, dog på ganske andre premisser. Uavhengig av hverandre, er disse filmene to av de mest genuint skremmende tema-grøssere fra denne perioden.

Rosemary's Baby var Polanskis første film i USA, men han hadde allerede etablert seg et godt rykte over hele verden med filmer som Repulsion og Noz w Wodzie. Til tross for at hans tur over Atlanteren har gjort ham tydelig amerikanisert, har han ikke latt seg forandre mer enn at han har beholdt sin delikate evne til å leke med virkemidlene. Polanski er en mester på å så og høste propper, så også her. Ikke den minste detalj er overlatt til tilfeldighetene. Ei heller når det gjelder fotograferingen, ved William A. Fraker, som forfølger Mia Farrow gjennom hele filmen uten det minste tegn på medlidenhet.

Det finnes en vidunderlig drømmescene i Rosemary's Baby som foregår samtidig som Rosemary blir gravid. Her kaster Polanski inn så mange fraksjoner av tema og narrasjon, at hele scenen til slutt fremstår som et tankevekkende kaos - nettopp hva han forsøker. Gjennom hele filmen høster han så fruktene fra blant annet denne drømmescenen, idet Rosemary graver dypere og dypere ned i problemene.

Bare avslutningen byr på komplikasjoner. Gjennom hele den siste delen av filmen er tilskueren etterlatt i en situasjon hvor han ikke vet hvorvidt Rosemary har funnet roten til problemet eller om hun har gått helt fra konseptene - et effektivt virkemiddel. Når Polanski så helt på slutten skal nøste opp det hele, mister vi litt av frykten for fenomenet filmen har bygget på. Det er ingen tegn som tyder på at den satansitiske gjengen er annet enn godhjertede: Babyen blir tatt svært så godt hånd om, tonen mellom medlemmene er like koslig som på et symøte og det er ingenting som tyder på at disse fine menneskene kan ha tatt livet av verken Mitch eller noen andre. Den eneste uærlige avsløres å være John Cassavettes - er skuespillere og filmfolk, som følelsesløse egoister, den store stygge ulven her?

Til tross for uklarhet i hva Polanski vil med avslutningen, har han dratt oss igjennom drøye to timer med omhyggelig oppbygget suspense. Ikke bare har han arvet Hitchcocks 'hensynsløse' oppførsel mot hovedperson og tilskuere, men han greier også å prestere det mesterstykke å lage en strålende stilistisk grøsser, uten en gang å nevne ordet spesialeffekter. Vi får ikke en gang se Adrians øyne når Rosemary titter ned i vuggen, hvilket er langt fra hva Linda Blair må gjennomgå fem år senere.