|
Raging Bull (1980)
Gjenforent for fjerde gang, de to nesten jevnaldrede, renspikkede New York’erne Robert De Niro og Martin Scorsese. Nok en gang får de frem et kraftverk og et stort filmteknisk resultat. Nok en gang portretteres en mann, hans bedrift og hans håpløshet. Raging Bull er en biografisk beretning om livet til 40-talls boksekongen Jake LaMotta. Mannen som kom fra slummen i Bronx, og som tjente og brukte millioner av dollar etter hvert som han klatret oppover rangstigen i boksesporten. ‘The Bull from the Bronx’ som han ble kalt, hadde en raskt stigende karriere opp mot sitt verdensmesterskap i mellomvekt, og derfra opplevde han en minst like rask depopularisering. Raging Bull inneholder en ganske enestående rolletolkning, og et ganske sjeldent håndtering av et filmmateriale. I motsetning til den langt mer publikumsvennlige Rocky (1976), er Raging Bull ingen stemningsskapende hyllest til boksesporten. Den er heller ingen hyllest til ‘the American Way’ - den ordinære manns vei til suksess, til tross for at filmen portretterer en sådann mann. Raging Bull og Rocky er to digre produksjoner som begge omhandler en store bokseres liv, men her stopper også min sammenligning mellom disse to filmene. For de to filmene - begge kritikerrost, er så ulike man kan få to filmer med samme eksplisitte tema. Det er heller ikke særlig interessant å sammenligne Stallones prestasjon med De Niros. Dog begge New York’ere, dog begge kraftfyllte personligheter, dog begge i stand til å rive tilskueren med seg: deres to boksende personligheter er av ganske ulike dimensjoner. I Raging Bull gjør De Niro en så nyansert prestasjon, på så mange forskjellige plan, at filmen blir enestående kun som et biografisk portrett. I tillegg til - og sidestilt med - De Niros tolkning, finnes Scorsese fantastiske regi - gjort med stor selvtillit og stilbevissthet. For mest effektiv er ikke Raging Bull som hverken engasjerende spenningsfilm eller gripende dramatisering, men som en satirisk samfunns- og personportrett. Filmen er totalt blottet for romantikk - i stedet kritiserer den det masochistiske syn på kvinnen gjennom LaMotta. Virkningen av filmens satire og samfunnskritikk er meget interessant. For ikke på noe tidspunkt får vi som tilskuere innblikk i LaMottas tanker, følelser eller holdninger. Hele vårt engasjement til ham kommer gjennom hans handlinger og korte ytringer. LaMotta fremstillis på et delvis implisitt plan som totalt patetisk. Det eneste som holder ham oppe er boksingen. Dette kan igjen tolkes som en samfunnskritikk, fordi det må kunne antas at de fleste personer fra LaMottas miljø - slummen - ville reagert lignende på suksess. LaMotta sin person tåler ikke suksess og oppmerksomhet, samtidig er han avhengig av den for å overleve. Fotograferingen er meget effektivt i svart/hvitt, og i en liten sekvens i farger. Musikkarrangementet er strålende og manuset har sin sterkeste side i sine dialoger, og periodiske presentasjon. Boksescenene er meget effektivt plasserte. I filmens første del forekommer de ganske sjelden, mens etter hvert som tiden går, kommer de stadig oftere. Tolkningen av dette er at boksingen er LaMottas eneste kilde for selvtillit, og selvtilliten hans minskes gradvis etter hvert som han ikke lenger oppfatter seg selv som ung og fremadstormende, men som en bokser på vei ned. Det finnes tre utmerkede mennesklige forhold i Raging Bull. LaMottas forhold til broren, Joey, og til sine to koner. Til tross for at hans første kone er langt mer opprørsk, kan man skimte en langt mer selvrefleksiv og mottagende ektemann i LaMottas første ekteskap enn i det andre. I LaMottas ekteskap med Vickie derimot, ser vi en isolert, tankeløs og lite selvsikker ektemann. Samspillet mellom De Niro og Pesci er essensielt i fremstillingen av Jake og Joey. Joey som den mer fornuftige og kvikkere, som vier sitt liv til brorens karriere - men som får nok, og tar avstand fra ham. Scorsese sin anti-glamorøse, og sterkt
satiriske biografiske film Raging Bull blir regnet som en av
80-tallets beste filmer. Men til tross for dens storhet på mange
punkter, mangler den elementer som engasjement og ironi. Det siste
kanskje på grunn av hvor sterkt LaMotta selv var involvert i
produksjonen av filmen. Det første fordi Scorseses hensyn til
miljøskildring og karakterskildring går på bekostning av progresjonen
i narrasjonen.
|
||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||