|
|
|
|
 |
Pulp Fiction (1994)
I ett drøyt døgn, følger vi gangsterlederen Marsellus sine to hovedmenn, Vincent og Jules. De drar ut på sitt vanlige "oppdrag", men kommer i løpet av disse dagene ut for mer enn vanlig. Marsellus er i ferd med å bestikke bokseren Butch til å tape en kamp, og overlater ansvaret for sin kone Mia til Vincent for kvelden. Da har Vincent og Jules allerede vært utfor et fast oppdrag, et uhell og et restaurantran. Vincent lever et avslappet og neddopet liv, mens kollega Jules i løpet av dagen kommer ut for guds kall. Dermed er Vincent alene om å passe på Butch sin leilighet dagen etter. Butch har nemlig lurt den store Marsellus, og bokset sin motstander til døde...
Quentin Tarantinos rolle i filmverdenen de siste få årene har vært å overraske publikum med hensynsløse filmer fulle av sann romanse og naturlige mordere. For ham vil Pulp Fiction bli stående som et vendepunkt. Etter denne produksjonen, vil ikke Tarantino sitte med alle kortene lenger. Folk vil komme til å forvente noe av ham fremover, og de vil forvente god kvalitet. Forhåpentligvis ikke, men kanskje, vil han om ti år trenge samme hjelp av en ung, kontroversiell filmskaper som den hjelpen John Travolta mottar av nettopp Tarantino i Pulp Fiction. John Tavoltas karriere er en parodi på hvor liten rolle talent spiller i dagens Hollywood. Misforstå meg rett, Travolta er for meg en svært god skuespiller. Men jeg tviler på at hverken hans plutselige braksuksess på slutten av 70-tallet eller hans like dramatiske ‘fall’ utover 80-årene var planlagt av Travolta selv. Få skuespillere har hatt en like drastisk popularitetskurve som Travolta. Med Pulp Fiction kan kurven få nok en knekk - denne gang i riktig retning. Å bruke Travolta i den mest sentrale rollen i Pulp Fiction er ganske tøff satsing. Jeg mener, med tanke på alle andre (og langt mer populære på det tidspunktet) signaturene Tarantino hadde samlet inn til denne produksjonen. Men han lykkes. Og han lykkes ikke bare med besetningen av rollen Vincent Vega, men han lykkes til de grader med hele denne utgivelsen. Snakk om å treffe spikeren på alle kanter samtidig. Pulp Fiction ble verdsatt, ikke bare hos publikum, men også roset av de fleste kritikere. Syv Oscar-nominasjoner, samt en statuett til Quentin for beste manus skrevet direkte for film. Bortsett fra Tarantinos regi i Pulp Fiction, er det mange likhetstrekk mellom denne og True Romance (regissert av Tom Scott fra Top Gun). Tarantino har skrevet begge historiene. Begge filmene med mye blod, og mange gode skuespillere. Forskjellen er likevel betydelig. Hovedgrunnen er innfallsvinkelen. Pulp Fiction har en langt mer ironisk og sarkastisk fremstilling, og den er mer original. Denne filmen riktig oser av originalitet - man har jo til og med sine egne sigarettmerker. Pulp Fiction klarer på en mesterlig måte å fortelle oss en historie om mange ulike karakterer. Det i seg selv er uvanlig nok, men i Pulp Fiction er det ingen hovedperson. Travoltas rolle er riktignok mer i bildet enn noen annen, men ingen av disse karakterene er gitt mer sympati enn andre, og dermed blir seeren sittende igjen men en uvanlig følelse. Vi føler sympati for Vincent for sin lydighet og ærlighet, for Jules for sin sunne fornuft. Vi føler sympati for Pumpkin og Honey Bunny etter deres møte med Vincent og Jules. Vi føler sympati for Marsellus og Butch etter deres oppgjør med hverandre. Selv om ingen av karakterene fremstår som hovedperson, er Vincent den som vi blir mest kjent med. Strålende prestasjoner av Samuel L.
Jackson og Uma Thurman kroner denne rå og blodige, men intelligente
filmen. Den sveiser sammen historier på en mesterlig måte.
Tarantino-favoritten Harvey Keitel har en liten rolle i filmen. Det
samme gjelder Christopher Walken og Tarantino selv.
|
||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
 |
