Private Parts (1996)

Cast inkluderer:
Karakter	Skuespiller	Vurdering
Howard Stern	Howard Stern
Robin Quivers	Robin Quivers
Alison Stern	Mary McCormack	½
Fred Norris	Fred Norris	½
Kenny	Paul Giamatti	½
Gary Dell'Abate	Gary Dell'Abate	½
Jackie Martling	Jackie Martling	½
Gloria	Carol Alt	½
Cameos	Mia Farrow David Letterman Ozzy Osbourne Iggy Pop Slash John Stamos	½

Handling

Howard Stern er en merkelig skrue som sjelden treffer blink i noe av det han foretar seg - en tendens han har hatt med seg helt fra barndommen. Men det han er fast bestemt på er å lykkes som radiomann, og hans mange forsøk fører ikke til at han mister troen - tvert om…

Kritikk

Bæsj, tiss og promp på film er noen ganger morsomt. Problemet med filmer som baserer sin eksistens på denne innfallsvinkelen bruker å være en manglende evne til å koble intelligens og en rimelig balansegang til det morsomme. Happy Gilmore er et godt eksempel på en nylig sådann film. Det er Private Parts sin evne til å unngå denne fellen som hever den opp på et svært høyt nivå - både som komedie og som en interessant biografisk beretning.

Betty Thomas regisserte med en fin forståelse for Stern og hans verker, og med en tidvis briljant evne til å kombinere (og tematisk differansiere) filmens omfang av eksplisitt komedie og dramatisk materiale. Idet hun med forståelse tolker komikeren og radiomannen Howard Stern i lys av (om noe ironisk) hans barndom, studietid og kjærlighet til kona Alison, skaper hun en narrativ presentasjon og progresjon som virkelig, og overraskende, utvikler Private Parts fra en "fart-comedy" til en kompleks og meget gledelig film om en eksentrisk personlighet.

Vi sympatiserer problemløst med den særegent sjarmerende Stern, og kan bry oss mindre om hvordan hans 'off-radio'-personlighet faktisk er i virkeligheten. Idét Stern også spiller seg selv, blir det aldri snakk om hvorvidt fremstillingen er troverdig eller ei, men langt mer et ustoppelig inntak av den eksentriske mannens påfunn og personlighet. En fordel med en film hvor skuespillere spiller seg selv, er at de gir tilskueren lov til å tro at det man ser på ikke i det hele tatt er skuespill - men en presentasjon av seg selv. Slik er det naturligvis ikke helt, men pytt heller.

Private Parts tjener mest på sin intelligente innfallsvinkel, som er gjennomført gjennom dramatikk og tematikk, og fint huket på den oppfinnsomt banale humoren. På karakterstuderingsplan fremstår Private Parts som en slags komedie-gjøring av Scott Hicks' Shine. I begge tilfeller presenterer filmskaperne oss for to eksentriske, offentlige personligheter som i seg selv er nok til å legge grunnlaget for en interessant film. Shine dramatiserer ham, Private Parts humoriserer ham. Av naturlige grunner - ja, visst. Men det viktige er at begge fungerer.