|
|
|
|
 |
One
Flew Over the Cuckoo's Nest (1975) "Det merkelige er at det er nettopp Formans arbeid som er filmens begrensning."
One Flew Over the Cuckoo's Nest er et så absorberende drama at Milos Forman i utgangspunktet virker som noe sånt som den perfekte regissør for filmatiseringen. Med bare én amerikansk-produsert feature på samvittigheten var Forman fortsatt i angrepsposisjon da dette prosjektet ble satt i gang. Historien, som er hentet fra en bok av Ken Kesey, hadde gått på teaterscener siden midten av 60-årene, og var langt på vei innbarket i den amerikanske kulturen.
Jack Nicholson har hovedrollen, og er naturligvis tilsynelatende i sitt ess. Nicholson, med fire Oscar-nominasjoner i bagasjen, og Chinatown fersk på samvittigheten, var utvilsomt den mest attraktive skuespilleren for utfordrende roller på denne tiden, og alt lå til rette for en riktig fulltreffer. Og kanskje var det nettopp dette, ideen om at dette bare ikke kunne gå galt, som lurte en samling kritikere samt Oscar-akademiet til å rose filmen opp i skyene. Cuckoo's Nest er en av tre filmer i historien som har stukket av med alle de fem mest prestisjetunge Oscar-statuettene (beste film, regi, manus, mannlige og kvinnelige hovedrolle). Bare It Happened One Night (1934) og The Silence of the Lambs (1991) kan vise til det samme. Dog begge med bedre samvittighet enn denne. For man greier ikke å ta ut potensialet i historien, karakterene, tematikken eller dramatikken. Det finnes en noe humoristisk vinkling til enkelte scener i filmen; et evinnelig ønske om å gjøre Nicholson-karakteren mer lettsindig, virker det som. Men Nicholsons forunderlighet er til stede uten Formans vridning av fokus. Når han av og til går vekk fra den seriøse vinklingen, mister vi små snev av fortrolighet til det tragiske i Nicholson-karakteren. Og nettopp dette, tragedien i R. P. McMurphy, er dessverre brutalt nedtonet gjennom hele filmen. På et punkt hvor man kunne sanket usedvanlig dramatisk dybde og styrke, gir kun Will Sampsons karakter et visst perspektiv på hvilken tragedie Nicholson-karakteren her egentlig representerer. McMurphy er i sannhetens navn en sjeldent interessant karakter, og Forman skal ha anerkjennelse for måten han bringer frem kompleksiteten i ham. Men den dramatiske verdien er klart undergravet. Så finnes det også et knippe feilplasserte scener. Scener som virker å være plassert inn for å "sprite opp" den ellers noe sentgående narrasjonen. Den besynderlige fisketuren virker malplassert og får ei heller noen konsekvenser på noe som helst plan. Og den avgjørende festen er filmet med tilsynelatende tilfeldig tematisk fokus. Forman makter ikke å holde det hele i tøylene, og vi føler oss snytt for konklusjon på en rekke av utviklingslinjene. Bare Louise Fletcher-karakteren greier seg på egenhånd, og står sterkt både i effekt av Fletchers glimrende portrett, og den tematiske vinklingen på hennes misforståelse av, og mangel på respekt for sine pasienter. Nicholson leverer stadige storhets-øyeblikk og prov på sin uovertrufne magnetisme foran kamera, men hans McMurphy mister gradvis sin kompleksitet og sin dybde i trå med at Forman velger vekk hans mest essensielle utviklingslinjer. Støtteskuespillet er dog storartet, med den uforskammet ungdommelige 65-åringen Scatman Crothers (senere støtte for Nicholson i The Shining), Forman-kompanjongen Vincent Schiavelli, en delvis behåret Danny De Vito i en liten og smilende rolle, og ikke minst, en fullstendig overbevisende debut av stortalentet Brad Dourif. Copyright © 20.12.99 Fredrik Gunerius Fevang |
||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
 |
