|
|
|
|
 |
Now and Then (1995)
'Bli-voksen-filmer' er som regel den type filmer jeg gleder meg mest til å se. De har ofte en spesiell evne til å profittere sterkt på en blanding av sjarme og budskap. I Now and Then finnes det ene og ikke det andre. Resultatet blir at man ikke sitter igjen med så veldig mye. Det Now and Then allikevel har, er en rekke interessante navn i rollelisten. Melanie Griffith og Demi Moore trekker alltid til seg sin del av tilskuere, men de "voksne" i filmen har egentlig ingen betydelig rolle - annet enn å bruke de siste 10 minuttene på å summere opp et budskap som ikke er der. Alt som er interessant i Now and Then, foregår når disse damene er små. Og da får vi et gjensyn med fire lovende unge skuespillere. Mest kjent av disse er utvilsomt Christina Ricci, som etter debuten i Richard Benjamins Mermaids, har figurert i filmer som The Addams Family og mest nylig med en hovedrolle i Casper. Her gjør hun en rolle som når det gjelder karakterens utvikling av kjønnsrolleoppfatning, ligner svært mye på den rollen Thora Birch hadde i Paradise. Birch selv profitterer fremdeles på den feministiske utdanningen hun fikk av kunstneren Kathryn Reston-Lee mot slutten av den nevnte Paradise. Både Birch og Ricci er meget talentfulle, og har oppnådd oppmerksomhet nettopp gjennom den sjeldenhet å levere nyanserte tolkninger av barneroller. Her i Now and Then står de, sammen med Gaby Hoffman (kjent som Jonah Baldwins vennine i Sleepless in Seattle) og Ashleigh Aston Moore, for nettopp den porsjon sjarme som en film som denne så sårt trenger. Dessverre er ikke de unge jentenes jobb nok. Det sørgelige er at denne 'bli-voksen-filmen' i alt for liten grad handler om å bli voksen. Den viser fire unge venniners aktiviteter en sommer tidlig på 70-tallet, og deretter hvordan de samme vennene samles 25 år senere (slik som pakten deres fastslo). De få psykologiske utviklingene som skjer hos jentene blir understreket av fortelleren Demi Moore. Og de oppdagelsene de gjør, er virkelig svært forutsigbare. Som for eksempel at deres forsøk på spiritisme faller i grus, og at den mystiske Crazy-Pete egentlig er en hyggelig kar som kun er merket av livet. Når 98 minutter er gått, har du neppe lært
noe du ikke selv fant ut i din egen ungdom, og du har heller ikke blitt
fortalt en historie med særlig spenning eller progresjon. Alt som
finnes er små enkeltscener med sjarmfulle skuespillerprestasjoner som
gjør at det hele minner mer om en tidsfordrivende TV-serie.
|
|||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
 |
