Om filmen
		produksjonsfakta
		handling
		kritikk
		sitater
		lenker

Men in Black (1997)

Cast inkluderer:
Karakter	Skuespiller	Vurdering
Agent K	Tommy Lee Jones
Agent J (James Edwards)	Will Smith
Agent L (Dr. Laurel Weaver)	Linda Fiorentino	½
Edgar	Vincent D'Onofrio	½
Agent Zed	Rip Torn	½
Jack Jeebs	Tony Shalhoub	½
Beatrice	Siobhan Fallon	½
Gentle Rosenberg	Mike Nussbaum	½

Handling/Kritikk

Men in Black er det mest stilrene og velutformede kunstneriske kommersialitet på film fra Hollywood på svært lenge. Og det kommer på et tidspunkt da filmverdenen hyler etter noe litt utenom det vanlige, men som allikevel er ustoppelig underholdene. Det Men in Black gjør aller best går på dens utnyttelse av genre og konvensjoner. Den er en genistrek i omstendighetenes navn, og den skal ikke berøves fra dette faktum ved hjelp av unødvendige sammenlikninger.

En sammenlikning som dog er nærliggende å trekke er den imot 1996-filmene Independence Day og Mars Attacks!. For uansett hvilken mening publikum har til disse to filmene, er de sterkt delaktige i å gi Men in Black den fullklaff den får. Først ut i fjor var ID4. En ujevn film, som på sitt beste var svært imponerende, men som gikk i en felle det er lett å gå i: den gylne film formmessige middelvei. Regissør Roland Emmerichs fantasi bør være såpass velutviklet at han burde gitt den langt mer frihet i skapelsesprossesen av Independence Day. For hans film blir nemlig en lite passende blanding av realistisk og høyeksplosiv katastrofe-film og ironisk stjernekrig. Når det gjelder Tim Burtons Mars Attacks!, er den et steg i rett retning. Den er også meget stilsikker, og særdeles refleksiv. Burton smører på i tykke lag, men selv om han lager en film som er formmessig rik, så glemmer den tilskueren av og til. Sonnenfelds Men in Black glemmer aldri tilskueren, og mister aldri den herlige balansen. Den er en tvers igjennom fulltreffer og den treffer både publikum og kritikere - en relativt sjelden kombinasjon. Den kan bry seg mindre om skuespillet. Jones og Smith behøver kun å være karismatiske og stilsikre for å gjøre karakterene nøyaktig så troverdige de skal være.

Året 1996 så en ny oppblussing av alien-genren. En genre som etter hvert med spesial effektenes utvikling har vært i stand til å utvikle seg fra tilstedeværelsen av stygge grønne mars-menn på 50-tallet, til menneskers ferd i verdensrommet på 70-tallet og til masse-destruksjon av jordkloden på 90-tallet. Spielberg trodde fullt og fast på denne genren med filmer som Close Encounters og E.T., og det samme gjorde Ridley Scott med den litt mer grøsseraktige Alien i 1979. Med Men in Black beveger romvesen-genren seg mykt over i sitt barokke stadium. Et stadium som for denne genren er preget av fullt utløp for visuell kreativitet og for historier og bildekomposisjoner som er så lite troverdig som mulig. Mens man på 70-tallet ville gjøre de utenomjordiske skremmende imponerende, vil Sonnenveld gjøre dem latterlig tåpelige. Og han lykkes - for Men in Black er som komedie på et sjeldent høyt nivå. Hvordan kan man vel unngå å le av at Will Smith er jordmor for et fødende romvesen hvis foster kaster jordmoren rundt med sine mange armer? Samtidig er Men in Black sin narrasjon engasjerende, om ikke spennende. Og spesial effekt-teamet har fått i oppgave å fremstille alle fantastiske idéer om ulike utenomjordiskes utseende og opptreden. De store eksplosjonene får hvile for en stund.

Men in Black er basert på en amerikansk tegneserie, og presenterer idéen om at de fleste av romvesnene som finnes på jordkloden er her i vennlig oppdrag og uten intensjon om å gjøre noe skade. Det finnes bare et fåtalls "slemme", og disse har ikke nødvendigvis kommet lenger i sin mentale utvikling enn oss jordiske. Sonnenfeld er i stand til å fremstille dem i herlig tråd med filmens tone. Såvidt overbevisende er filmen at man til og med får en tåpelig "hukommelsesutvisker" til å virke troverdig. Og såvidt bra var manuset at Vincent D’Onofrio takket ja til å spille en rolle hvor han er mennesklig i 8 sekunder og slemt romvesen i Peter Jackson zombiestil i resten av filmen. Og mens resten av verden morer seg over at Sonnenfelds stil-spekulering traff bedre enn med hans forrige film, kan Oscar-akademiet prøve å se hvordan de kan komme utenom nominasjon av denne filmen til neste års utdeling.