Lone Star (1996)

"Antakeligvis med årsak i sin uavhengighet, tør Sayles å lage film med utradisjonelle virkemidler"

Cast inkluderer:
Karakter	Skuespiller	Vurdering
Sam Deeds	Chris Cooper	½
Pilar Cruz	Elisabeth Peña
Sherrif Charles Wade	Kris Kristofferson
Buddy Deeds	Matthew McConaughey
Delmore Payne	Joe Morton	½

Handling/Kritikk

John Sayles er en av de mest anerkjente amerikanske uavhengige filmskapere. Det sistnevnte er en betegnelse for filmskapere som står selvstendig, uavhengige av studioer eller filmselskaper og uavhengige av kontrakter. I Hollywoods storhetstid fra 30- til 50-tallet, var de uavhengige filmskaperne å regne som B-filmregissører, og kom til enhver tid etter studioenes regissører i markedsføring og oppsetninger. I den senere tid har dette langsomt forandret seg, og 90-tallet kan være tiåret som virkelig gir de uavhengige et allment gjennombrudd som de filmskaperne som best dyrker filmmediet med kunstneriske intensjoner og hensyn. Om noen, så er John Sayles en av de mest markante amerikanske skikkelsene i så måte. Talentmessig skiller han seg ut som en glimrende manusforfatter, samtidig som han er villig og kapabel til å benytte filmmediets ytterpunkter og mindre brukte virkemidler. 90-tallet ser dessverre filmbransjen nå himmelhøye produksjonskostnader, og i enhver gedigen storsatsing tør produsentene sjelden gå ut over de alt for eksponerte konvensjonelle hollywoodske virkemidler. John Sayles' nyeste Lone Star er først og fremst en vinner i sin motsetningsvise film stil.

Antakeligvis med årsak i sin uavhengighet, tør Sayles å lage film med utradisjonelle virkemidler. Dette virker herlig oppfriskende i en alt for konvensjonell filmverden, men det virker også svært treffende i sammenhengen han skildrer i Lone Star. Denne hensynsfulle mysteri-filmen fungerer som en dramatisk film uten å en eneste gang benytte seg av billige tåredryppende enkeltscener. Sayles' manus kan være mindre interessant av tematisk hensyn, men er allikevel så ikke. For dette er resultatet av en intelligent skribents arbeid med et miljø og en rekke sosiale forhold denne kjenner godt til. Sørstatene er Sayles' utgangspunkt, og raseskille, korrupsjon, sosiale forskjeller og et engasjerende mysterium er i hans sentrum. Historien er engasjerende, men mye sådann på grunn av Sayles' mesterlige fortellermåte. Denne filmskaperen er en av alt for få som vet å drive filmens virkemidler i samme retning i hensyn av å skape noe han etterstreber som den fullkomne film form. Antakeligvis forblir denne ennå utilslørt, men det er søknader som Sayles sine som bringer filmmediet et skritt videre.

I høyest grad stilmessig, går Sayles sine kolleger over ved hjelp av viljen og evnen til å benytte seg av lange tagninger og sentgående klipping på en hensynsmessig måte. Lone Star vordes et vidunderlig smygende drama ved hjelp av Sayles' gjennomtenkte tagninger og klipping. På det sistnevnte område finner Sayles også herlige overganger til flashbacks. Et hint til overfladiske eksplosjoner om en hensiktsmessig måte å bruke spesialeffekter på.

Lone Star forteller sin historie med overveide forslag og konklusjoner. Den er en av de vareste filmer i effekt av å komplettere ethvert utsatt utviklingstrekk. Sayles' motarbeider bevisst logiske brister, og signaliserer samtidig til mindre flinke regissører om å gjøre det samme. Som postskriptum må nevnes det glimrende skuespillet som utvilsomt - og lykkeligvis - har latt seg positivt prege av Sayles overveiende vesen. Den unge og talentfulle sørstatsmannen Matthew McConaughey har en mindre rolle til god effekt, og det samme kan sies om gjenoppblussede Kris Kristofferson. Allikevel fungerer Sayles-favoritt Chris Cooper best i sin tolkning av sin sammensatte rollefigur. Cooper - tilsynelatende uskolert og novis - benytter sin ærlighet og sitt inntrengende vesen til å gripe tilskueren. Hans forhold til Elisabeth Peñas karakter er av filmens tåredryppende dype utviklingtrekk.

Lone Star er den type film som fortjener mer oppmerksomhet enn den får, men slik er kanskje den amerikanske filmbransjen dømt til å fungere. Det er allikevel å håpe at Sayles fortsetter sine uavhengige innfallsvinkler og virker sine frie hender på like effekt måte i fremtiden.

Copyright © 28.3.98 Fredrik Gunerius Fevang