|
|
|
|
 |
In the Line of Fire
(1993)
Frank Horrigan er en av veteranene i Secret Service. Han nærmer seg pensjonsalder, men er fortsatt aktiv innen etteretning sammen med den nye partneren Al. En dag blir han satt på en presidenttrussel-sak som ser ut til å være ren rutine. Men denne trusselen viser seg å inneholde mer seriøsitet og profesjonalitet enn de fleste andre. Den kriminelle går under navnet Booth (etter mannen som myrdet Abraham Lincoln), og han vet mer om Frank enn sistnevnte kunne ønske...
Wolfgang Petersens thriller In the Line of Fire er en sjeldent komplett psykologisk thriller. I filmatisk kvalitet og virkning sammenlignbar med Jonathan Demmes The Silence of the Lambs fra to år tidligere. Det sies at en thriller er så god som skurken i den, og på dette punkt stiller begge de to omtalte filmene meget sterkt. Begge filmene har et manus som oser av kompleksitet, engasjement og små kuriositeter - om de av og til beveger seg på grensen av realismens sannsynlighet. Det viktigste med disse to filmene er dog deres evne til å gjøre skurk og helt til karakterer av empati, sympati og indentifikasjon. Og på dette punkt er Petersens In the Line of Fire usedvanlig. Historiene er dog ganske forskjellige. Deler av plotet i In the Line of Fire er gambling, for den inneholder atskillige telefonsamtaler og konvensjonelle "manhunts". I seg selv er dette et svært dårlige tegn, men Petersen er i stand til å få det til å fungere. Videre finnes det også flere utviklingslinjer i plotet enn hva Hollywood bruker å tillate. Det vanlige kjærlighetsforholdet er gitt mer tid på skjermen enn normalt, og forholdet er heller ei så vanlig denne gangen. Det kan virke vel modifisert at Clint skal ha et forhold til en dame av halve hans alder, men også dette forholdet gis tid til å "modnes" skikkelig før tilskueren ser på det som endelig. Dette er et godt virkemiddel, og det finnes mange eksempler på herlig dialog i forbindelse med dette. Som da Lilly dukker opp i en tettsittende kjole hvorpå Frank kommenterer: "Where do you carry your gun? No, don’t tell me, let me guess". Frank er en velskrevet karakter, og han tillates å ha flere jern i ilden. Han gis tid til partnerskapet med Al og til sin fortid i tillegg til hovedhandlingen med Mitch Leary. Og Frank er en perfekt karakter for Eastwood. Noe som gjør at Eastwood gjør en av sine beste roller på veldig lenge. Som hans motpart finner vi den teater-trenede karakterskuespilleren John Malkovich. Og her har vi filmens aller sterkeste side. Jeg har applaudert Anthony Hopkins for hans prestasjon i The Silence of the Lambs, og gjør det gjerne igjen. Men allikevel klarer jeg ikke dy meg for å spekulere i hva Malkovich kunne gjort med denne rollen. I In the Line of Fire er han så overbevisende som overhode mulig. Malkovich leverer eleganse kombinert med listighet og en velbevart mystikk, og befester sin posisjon som en av Hollywoods største kameleon-skuespillere. Høydepunktene florerer når Malkovich er i skjermbildet. Som da et par jegere imponeres av hans hjemmelagde våpen, eller da han flykter fra Eastwood forkledd som en langhåret soper - for å ikke snakke om scenen der han forteller at han kommer fra Minneapolis. Avslutningen i In the Line of Fire
kan i en realistisk synsvinkel settes spørsmålstegn ved, men når
Mitch går opp i heisen åpnes det for en lukking av en tidligere påbegynt
utviklingslinje som fungerer så tilfredsstillende som du vil. In the
Line of Fire har et enormt potensiale som blir utnyttet og melket
til siste dråpe. Den lar skuespillerne bruke seg selv til det ytterste,
og den konsentrerer seg om å imponere tilskueren med en smygende
utvikling av den smarte storyen. Filmen burde vært verdig en
Oscar-nominasjon for beste film i tillegg til nominasjonene for beste
manus, klipp og birolle. Det sistnevnte er dog pinlig
urettferdig, for Malkovich har en stor rolle i filmen, og burde
utvilsomt vært nominert for beste skuespiller.
|
||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
 |
