Intersection (1994)

Cast inkluderer:
Karakter	Skuespiller	Vurdering
Vincent Eastman	Richard Gere	½
Sally Eastman	Sharon Stone
Olivia Marshak	Lolita Davidovich	½
Neal	Martin Landau	½
Richard Quarry	David Selby	½
Meaghan Eastman	Jenny Morrison	½
Charlie	Ron White	½

Handling

Vincent Eastman er en suksessfull arkitekt som nettopp har reist fra sin kone og har store planer for sin nye romanse med Olivia. Mens kona, Sally er en vanefyllt planlegger, er Olivia en langt mer eventyrlysten person. Etter hvert blir dog Vincents valg vanskeligere, og han ser ut til å lagt for store planer uten å egentlig ha tatt farvel med fortiden...

Kritikk

Intersection er en smart liten film med en innfallsvinkel som er i stand til å gjøre plotet mer interessant enn det er. For manuset, hentet fra en den franske filmen Les Choses de la vie fra 1970, er egentlig ikke mer enn et kjedelig melodrama. Mark Rydell (On Golden Pond) er dog i stand til å gjøre det hele til en smart og engasjerende film.

Richard Gere har hovedrollen, og finner seg godt til rette. De to kvinnelige rollene kan man dog sette et større spørsmålstegn ved besetningen av. Sharon Stone ser nærmest ut til å ha skyldfølelse for dårlig sedelighet på samvittigheten, i det hun desperat ser ut til å forsøke å bli kvitt sitt Basic Instinct-image, mens Lolita Davidovich blir tidvis pinlig to-dimensjonal. Nå får ikke de to skjønnhetene særlig hjelp fra plotet, men det gjør ei heller Mark Rydell, som allikevel er i stand til å overbevise. Han har et manus som i utgangspunktet er smart, men åpenbart og ensidig. Men hans fine bruk av flashbacks, og ikke minst flashforward i åpningsscenen, bidrar til at tilskueren får godt med hjernetrim. Intersection greier å presentere sin dramatikk som et mysterium, noe som kommer filmen til gode.

Rydell har også inkludert et par drømme-scener mot slutten som er svært effektive, og hans små filmatiske finesser dukker opp til stadighet. Som for eksempel i et tidlig flashback der Gere og Stone - filmet via speilet, gir tilskueren et omen på utfallet av deres forhold ved at kameraet fanger opp en skjøt i speilet. Et annet eksempel på dette er hvordan regissøren gir Geres $500-klokke en posisjon som prop i filmen. Det endelige budskapet med dette virkemiddelet er carpe diem - som er idealistisk til det ytterste, men som allikevel finner sin plass blant tragedie og ‘lost love’. Rydell vet at han har et manus som ikke oser av allsidighet og kompleksitet, og han er dyktig nok til å ‘work it out’, selv om Richard Gere-karakteren ikke deler denne egenskapen denne gangen.