|
|
|
Independence Day (1996)
En varm sommerdag opplever eksperter forstyrrelser på satelittene og mannen i gata rystelse i jorden. Dagen etter kommer et enormt flak av en flygende tallerken sigende inn over Washington D.C. Rapportene sier at flere identiske objekter er observert over hele kolden. Tiden går uten at noen aksjon tas, og mens befolkningen er i panikk, går den amerikanske presidenten inn for å oppnå kommunikasjon med det han antar er vennligsinnede romvesener. Samtidig oppdager en kyndig i forsvarsdepartementet en helt annen virkelighet. Romvesnene venter på å sykroniser seg tidsmessig. De er klare til å ta over jordkloden...
Skru ned forventingene før du ser denne filmen, og du vil ganske sikkert få en gledelig opplevelse. Men om du er ute etter en film som tar hensyn til årsak/virkning og menneskelighet, bør du gå og se en annen film. Slik Independence Day fremstår, fungerer den nok best på amerikanske nasjonalister. Jeg tviler sterkt på at russere, tyskere, engelskmenn eller nordmenn får noe særlig meningsfylt ut av filmens ekstremt amerikaniserte vinkling - om man da ikke av en eller annen grunn er en stor Amerika-elsker. Er man det, føles mange amerikanske filmer som en 17. mai-feiring, men Independence Day er så til de grader amerikanisert at jeg er redd den får en motsatt virkning. Dersom noen her hjemme hadde foreslått at vi skulle feire nasjonaldagen vår hver dag i hele mai, er det fare for at forslaget hadde blitt sett på som et hån. Roland Emmerich sa i en presseuttalelse at han var lei av å se den amerikanske presidenten fremstilt som ond, og at han derfor gjorde ham god. Han burde dog husket på at det er stor forskjell på å være en godhjertet president (som forhåpentligvis alle presidenter er) og å være en blanding av Supermann og MacGyver. Bill Pullman er latterlig når han setter seg inn i jagerflyet for å redde verden og gjøre 4. juli til en verdensomspennende nasjonaldag (for hva med 17. mai?). Det jeg likte best med Independence Day, var tiltroen til effektenes skala og sentrale posisjon i filmen. Men den visuelle oppfinnsomheten når det gjelder romvesnene og utstyret deres, er skuffende. De enorme flygende tallerknene er bare en forstørrelse av den klassiske oppfatningen av utenomjordiske kjøretøy, og romvesnene selv er nesten like kjedelige. Etter utseende å dømme består overflaten på planeten disse vesnene kommer fra, hundre prosent av vann. Independence Day er storslagen og enorm, og portretterer fint romangrepet fra flere karakterers synsvinkel. Mange av filmens karakterer er interessante. Som David Levinson og presidentfruen. Allikevel har ikke Emmerich klart å luke ut de mange klisjeene som også preger karakterene. Kroneksempelet er Randy Quaids selvsagte verdensreddende "personlige" oppgjør med romvesnene. Independence Day
er 145 minutter lang, men allikevel føler man etter filmen at det er veldig
mye av historien man ikke har fått innblikk i. Mine mange spørsmål
etter filmen hadde sannsynligvis vært besvart dersom den hadde vært
regissert av Sergio Leone, men da hadde man antakeligvis måttet
gjeninnføre "fast motion" for at kinogjengeren skulle kommet
seg hjem før soloppgang.
|
||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||