|
|
|
|
 |
Home Alone 3 (1997)
"Såpass fornyende er innledningen at man faktisk blir lurt til å tro at fortsettelsen også skal være storartet innoverende"
8 år gamle Alex har fått vannkopper og må være hjemme fra skolen. Den første dagen rapporterer han innbrudd i nabohuset, og den andre dagen likeså. Politiet finner ingenting, og ingen er særlig blide på Alex. Han bestemmer seg for å ta saken i egne hender når han finner ut at en skummel kjeltringbande er i ferd med å angripe alle husene i nabolaget. Hvorfor? Alex har ved en feiltagelse kommet i besittelse av verdens mektigste databrikke, og tyvene er desperate etter å få den tilbake…
Om kinosalen er en fremmed arena eller ikke; man kan prøve å være åpen og uforbeholden så lenge man ønsker idét den mindre etterlengtede Home Alone 3 ruller over lerrettet. Men enten du vil eller ei, så holder John Hughes og Robin Williams på å utvikle lignende, ikke-gledelige ikoner. Det er ingen som i utgangspunktet sier fy-fy når man lager en andre oppfølger til en i utgangspunktet innholdsmessig tvilsom barnefilm. Hvilket er greit nok. Home Alone var alle 'barn-av-1990' sin drøm, og denne filmen ønsker å være det samme for dagens barn. Så setter man i gang, og til gledelig overraskelse med et mer seriøst og intelligent manus enn i noen av de to foregående filmene. Riktignok er det ingen som bryr seg om å vektlegge det vitenskapelig logiske ("If that [chip] goes in a missile, it can't be stopped!" Å jasså?), men så er det ei heller noen som bør kreve dette av en barnefilm. Ja, innledningsvis er Home Alone 3 så dramatisk at man tror man har funnet den egentlige grunnen til at Macaulay Culkin uteble. Så etter en halvtime kan man løselig konkludere (ville du trodd det?); Home Alone-serien er blitt en thriller. Skurkene ser ut til å være hentet rett fra James Bond eller Mission: Impossible, og gir en umiddelbar befrielse fra de to klossete, husfluene til John Hughes som medvirket i Pesci/Sterns gode skikkelser i de to forrige Home Alone-filmene. De to kløenene forsvant i stedet av sted til 101 Dalmatians, og jeg sitter i den tro at de tok med seg noe av John Hughes sin strenge styrende hånd også. Det sistnevnte forsterkes ytterligere av hovedpersonen, i Alex D. Linz sin skikkelse. Denne litt mer kjærlige, og ikke fullt så komiske guttungen er langt bedre med det dramatiske materialet en sin forgjenger, og blir innledningsvis gitt gledelig mye av dette sammen med moren Karen og naboen Mrs. Hess. Såpass fornyende er innledningen at man faktisk blir lurt til å tro at fortsettelsen også skal være storartet innoverende. Men den gang ei. For når han har hvilt seg lenge nok, returnerer John Hughes med sin evinnelige fantasi som har utviklet seg fra å være oppfinnsom og morsom til å bli en av de mest meningsløse kopimaskiner som noen sinne er laget. Ikke bare har vi sett det hele så mange ganger før, men skurkene skal av en eller annen grunn også slås stadig hardere. Og når gressklipperen kjører over hodet på en av slemmingene, blir det hele så motbydelig voldelig at man lurer på om man like gjerne skulle vist Peter Jacksons Braindead til sine håpefulle. Man bør i det minste være litt måteholden i sine hyllester til Home Alone 3, og man bør krysse fingrene for at John Hughes snart tar sin stadig mer smakløse kreativitet med seg inn i grøsser-genren, så vi i det minste fris fra forventningen om å le av dem. Copyright © 26.12.1997 F G Fevang |
|||||||||||||||||||||||||||||||||||||
 |
