|
|
Highlander (1986)
Conor MacLeod er 1500-tallsborger i høylandene i Skottland. I et slag blir han stukket ned og trolig drept inntil han kommer gående inn i det lokale oppholdsstedet. Hans mangel på død fører til at lokalbefolkningen plasserer ham i forening med djevelen. Forvirret om sin egen eksistens møter han sin kjærlighet og starter et tilbaketrukkent liv på en gård. Men så en dag møter han den spanske Ramirez som lærer ham om fenomenet om udødeligheten, og om at alle disse udødelige i verden bygges opp mot avgjørelsen der kun én udødelig kan stå igjen. For å drepe den udødelige må man hugge hodet av ham. Bare på hellig grunn er han fredet
Den amerikanske kommersialiserte Highlander bringer med seg en grunnsten av en meget interessant og kapabel historie, om en type menneskeart som ikke kan dø. Her er det grunnlag for stilfull skildring av eksistensiell håpløshet og for dyptgående gransking av en tematikk som på ingen måte er uinteressant. Men til dette stadiet kommer Highlander aldri. For dette er et av de bedre eksemplene på hvordan man uanstrengt kan gjøre en potensielt god historie til en kjedelig film. Og publikumstallene for filmen viser også at folk har skammelig vanskelig for å skille mellom potensielt gode filmer og faktisk gode filmer. Highlander bør i alle fall være omslaget i så måte. Regissøren heter Russell Mulcahy, er australsk, og har (ganske tydelig) en bakgrunn med rockevideoer. Hans påvirkning på denne filmen er ikke heldig. Ideer kommer han opp med i massevis, men å nøste det sammen helhetlig, greier han ikke. Når alt kommer til alt er filmens største problem en svært ujevn, og tidvis horribelt feilplassert filmstil. Dette kan konkretiseres gjennom en rekke enkeltfaktorer - narrative og non-narrative. Clancy Brown, kapabel skuespiller som han er, er forferdelig i lys av at han er en mange hundre år gammel sverdkjemper. Dette er dog ikke bare Browns feil, i og med at det meste gikk feil med utformingen av karakteren hans. Brautende, relativt uintelligent og ganske foruten stil, blir han en bråkete og kjedelig slemming. Videre bra er ei heller romansen mellom Lambert og Hart, mens deler av scenene fra det sekstende århundrets Skottland er påtatte og blaserte. Til den gamle Bond-heltens fordel, er
det greit å konkludere med at det meste av Highlander står i
motsetning til Connerys stilfulle karakter - den eneste i filmen som
virkelig er velplassert og interessant. I så måte fungerer også
scenene mellom Connery og Lambert som de beste - på karakterplan såvel
som tematisk. En ytterligere gransking av det udødelige fenomenet kunne
vært på sin plass, men dette må vike for bråkete og feilplassert
action i verste hollywoodske stil. Etterfulgt av Highlander II: The
Quickening (1991).
|
|||||||||||||||||||||||||||||||