|
|
Hamsun (1996)
En aldrende Knut Hamsun er i ferd med å miste nærheten til kona Marie, mens han tilbringer hva han tror er sine siste dager med å legge kabal på gården Nørholm i Grimstad. Samtidig kommer Marie i kontakt med Vidkun Quisling, en mann hvis idealer og politikk appellerer til henne. Hun bruker sitt navn til å lage blest om NS, og Knut blir også svakere for disse. Da krigen bryter ut blir den 80 år gamle Hamsuns overvurderte forhold til de tyske nazistene kjent over hele landet. Men Knut selv lar seg ikke rokke av verken nazistene eller motstandsbevegelse. Han står bastant på sine egne meninger, hvilket feller ham ved krigens slutt. Hva som ei heller lar seg rokke er Hamsuns stolthet, selv om det norske folk vil bruke mange år før de igjen vil se på ham som en nasjonal stolthet...
Man bruker omkring ti minutter i en blanding av irritasjon og ergelse på å akseptere at Knut Hamsun snakker svensk og at hans kone snakker dansk i Jan Troells film Hamsun. Man kan uten vanskeligheter kritisere filmen sterkt for dette fra en ideologisk nasjonalistisk synsvinkel, men man holder ganske fort opp med å finne motiver for kritikk, da man effektivt dras inn og hypnotiseres av karakteren Hamsun, og ikke minst av skuespilleren Max von Sydow. Etter filmens slutt fant jeg i stedet meg selv gruble på måter å forsvare denne blanding (eller ignorans) av de forskjellige nordiske språk. Og jeg tror neppe Hamsun selv ville hatt noe imot at en svenske spilte ham selv - spesielt ikke når denne svensken er den beste skuespilleren norden har sett. I mange scener (ofte de lengste), hviler svært mye av filmen på von Sydows skuldre - et godt valg av Troell. Det er utvilsomt mange dyktige personer innblandet i denne produksjonen, men jeg tror de alle er klar over at de aldri er i nærheten av det nivået von Sydow gir av seg selv på. For det første er det (og har alltid vært) noe spesielt ved von Sydow og alder. Når det gjelder oppfattelse og tolkning av en karakters alder, og forandringer i denne, er det ingen som gjør en bedre jobb enn von Sydow. Mens Ghita Nørby ser svært lik ut i "1934" som i "1952", kan man uten vanskeligheter svært nyansert skille den 75 år gamle Hamsun fra den 93 år gamle ved å kun se på et bilde. Von Sydow selv var 67 år under denne filminnspillingen. Og slik har svensken vært overlegen i hele sin karriere. Som da han som 44-åring spilte en gammel og pensjonert prest i William Friedkins The Exorcist i 1973. I Hamsun er han utvilsomt perfekt plassert, og i von Sydows skikkelse er det som om flere av visjonene om Hamsun som person kommer til virkelighet. For dette er ingen film om dikteren og forfatteren Knut Hamsun. Men om en gammel verdenskjent mann hvis sterke og selvstendige meninger pr. definisjon førte ham til å bli en landsforræder. Historien, basert på en bok av Thorkild Hansen, kan se ut til å forsvare Hamsun, men den er ikke bygget opp av unnskyldninger, men forklaringer. Den forsøker å forklare hvordan en mann som Hamsun kunne komme til å bli stående på gal side under en verdenskrig, og hvordan omverdenen oppfattet ham før og etter. Det mest interessante i Hamsun er likevel tittelkarakteren. Ikke bare er von Sydow henrivende i hovedrollen, men han er omgitt av en rekke scener som i filmen ikke nødvendigvis underbygger historien om Hamsuns sympati med nazistene, men som er med på å etablere og fremstille personen Hamsun. Det er viktig fra filmskapernes side å få frem at den Hamsun vi møter i tidsperioden 1934 til 1952 er en gammel mann, som allerede i 1934 "venter" på å dø. Den mannen vi ser er en gammel mann som er vanskelig å rokke, og hvis idealer neppe har blitt mer refleksive og mindre bastante med årene. Han er en intelligent gammel mann hvis meninger alltid er ment å tjene fedrelandet, selv om han ikke alltid deler synet til de andre menneskene som bor der. Hans filosofier er alltid veloverveide, om noe fastlåste. Filmens andre viktige utviklingslinje er Knut Hamsuns forhold til sin kone Marie. Dette presenteres på en usedvanlig kompleks måte, og summeres opp som et inderlig sterkt kjærlighetsforhold mellom to mennesker som allikevel sjelden har vært på åndelig bølgelengde. Dette er av filmens aller sterkeste sider, selv om Ghita Nørby ikke alltid greier å matche von Sydows nivå. Hamsun er regissert av Jan Troell, som sitter med en sterk historie fullt av kraftfulle personer, og han kommer frem med et 160 minutters resultat. Grunnen til filmens lengde, er mye at Troell ønsker å bruke mye tid på hendelser som ikke alltid støtter opp under hovedutviklingslinjen, men som allikevel har så mye styrke og vitalitet at de er med på gjøre stemningen ytterligere intensivert og appellerende. Hamsun
omkranses av et særdeles sterkt birolleskuespill, med blant andre en
knallgod Sverre Anker Ousdal som Vidkun Quisling, Edgar Selge som
Josef Terboven (tyskernes mann i Norge), samt de talentfulle
Eidsvold-brødrene i roller som Hamsuns sønner. En imponerende film om en
imponerende mann. Du vet at Hamsuns liv var uvanlig rikt når man kan være
i stand til å lage en 160 minutters glimrende film om årene etter han
fylte 75. En ytterligere anbefaling bør være unødvendig.
|
||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||