|
Ghosts of Mississippi
(1996)
Advokaten Bobby DeLaughter har konservativ rase-intoleranse i blodet fra sine forgjengeret, og familienavnet bringer ikke gode minner til de fargede. Bobby tar allikevel saken da enken Myrlie Evers ønsker å gjenoppta saken mot den tidligere frifunnede mordmistenkte på hennes menneskerettighetskjempende mann
En målrettet hovedperson finner en menneskerettighetlig urettferdig glippe ved det amerikanske rettsystemet, og bestemmer seg for å gjøre noe med dette. Slik kan man raskt oppsummere Rob Reiners A Few Good Men, og slik kan man likeledes oppsummere hans nyeste Ghosts of Mississippi. Et 'idealistisk-til-det-ytterste'-drama som har i seg det meste man kan kalle erke-amerikansk - både i narrasjon og i filmatisk oppbygning. Rob Reiner har regien og produksjonen, og han stadfester sin posisjon som en av de beste filmfortellerne i Hollywood for tiden. Ja, for det er nettopp hva Reiner ønsker med sine filmer: Fortelle gode historier. Fengslende historier om menneskesjeler, og gjerne også med et utvetydig samfunnskritisk budskap. Og på dette punkt er Ghosts of Mississippi velpoengtert og sterkt, akkurat som A Few Good Men var det. Og som A Few Good Men var, er denne filmen også narrativt interessant. Men det Reiner aldri helt greier å gjenskape er spenningsintensiveringen og den virkelige suspense. Historien avslører seg selv gjennom den konvensjonelle oppbyggingen, og mister således noe av sin punchline, uten at den mister sin aktualitet av den grunn. For skal man bruke den mest klassisk amerikanske måten å lage film på, finnes ingen bedre mulighet enn denne. Ghosts of Mississippi er et svart/hvit-drama som neppe gjør annet enn godt for et ikke helt fordomsfritt USA, selv om det beste hadde vært om filmen hadde kommet ut for 50 år siden. I hovedrollene finner vi Alec Baldwin,
Whoopi Goldberg og James Woods. Sistnevnte ble Oscar-nominert for en
overbevisende tolkning som etter hvert har blitt hans standard varemerke
i denne type karakter-roller. Baldwin, solid og engasjerende som han er,
greier aldri riktig å heve seg sammen med den følelsesladde rollen.
Filmens mest interessante er Whoopi Goldberg som finner en fin vinkling
på rollen, der hun fremstår som en enke hvis sorg for mannens død har
opphørt og byttet plass med stolthet og ære.
|
||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||