First Knight (1995)

	Regi: Jerry Zucker	PRODUKSJONSLAND USA GENRE Eventyr, drama, historisk, action NORSK TITTEL Kongens ridder SPILLETID 132 minutter
	Produksjon: Hunt Lowry Jerry Zucker
	Manus: William Nicholson

Cast inkluderer:
Karakter	Skuespiller	Vurdering
King Arthur	Sean Connery	½
Lancelot	Richard Gere	½
Guinvere	Julia Ormond	½
Prince Malagant	Ben Cross	½
Agravaine	Liam Cunningham	½
Sir Kay	Christopher Villiers	½
Sir Patrise	Valentine Pelka	½
Sir Mador	Colin McCormack	½
Ralf	Ralph Ineson	½
Oswald	John Gielgud

Handling/Kritikk

Jerry Zuckers First Knight kom i skyggen av to andre historiske dramatiseringer, Braveheart og Rob Roy da den kom ut. Og førstnevnte, Mel Gibsons episk storartede film, er et mer dyptgranskende og omfattende verk enn dette. Men man må i en eventuell sammenligning ei heller glemme den største forskjellen på de to filmene. Braveheart er et forsøksvis historisk dokument med fokus på realisme i dramatiseringen. Zuckers film derimot, er en langt mer eventyrlig film. Den fabulerer bevisst rundt sagnet om Kong Arthur, og gir seg selv frie tøyler i så måte. Og man kan naturligvis ikke arrestere den på dette området, ettersom denne historien er og blir et sagn og et eventyr. Således er ganske sikkert Zuckers forsøk ærligere enn Gibsons, ettersom man i denne filmen aldri forsøker å overbevise om det realistiske innholdet i filmen.

For First Knight inneholder en mengde lettere bekymringsløse narrative tvister, og tidvis sukkersøte banale løsninger. Det hele sentreres rundt et trekantdrama mellom Kong Arthur, hans tilblivende frue Guinvere, og den omflakkende rytteren Lancelot. At sistnevnte taler som en moderne amerikaner og fremviser cowboyske verdier, svekker filmen akkurat så mye som man tillater seg å irritere seg over det. Richard Gere er intet ideellt valg i rollen, men han har den nødvendige seksuelle tiltrekningskraften og det ridderske utseende. Hans karakters psykologi er ei heller det mest interessante studium. Hans barndomstraumer er innlysende, og hans følelsesliv er banalt som få. Allikevel er det gnist i scenene mellom Gere og Ormond. Sistnevnte gjør en glimrende rolle, og beviser nok en gang hvilken usedvanlig god skuespiller hun er. Hun greier til og med å gjøre sitt forhold til Sean Connery troverdig - tross 35 års aldersforskjell.

Så hvorfor, til tross for disse stadig bekymringsløse og enkle løsningene, fungerer allikevel First Knight? Kanskje nettopp på grunn av mangelen på bekymring. Zucker regisserer med det samme barnslige engasjement som gjorde Airplane! så vellykket. Til tross for at han har (i motsetning til sine kolleger Jim Abrahams og broren David) forflyttet seg til dramatisk filmproduksjon, har han beholdt hensynet til tilskuerens engasjement som det viktigste. Og First Knight er virkelig engasjerende. Dens fantastiske settinger og lysbruk vitner om at Zuckers viktigste hensyn er stemningen, følelsen og auraen. Og det er dette som gjør First Knight så vellykket. Det er dette som tillater den å tidvis klynge seg hemningsløst til løsninger med ubsetridt klisjé-faktor. Det fungerer. Og det fungerer knirkefritt, fordi settingene, dialogen (dog tidvis noe uraffinert), og skuespillet er samlende stilisert. Av disse faktorene, er det utvilsomt den sistnevnte som er mest imponerende. Glemmer vi at Richard Gere er feilplassert, er han likefullt engasjerende og karismatisk. Den unge skjønnheten Julia Ormond er allerede nevnt. Hun var god et par år tidligere i Greenaways spekulative The Baby of Macon. Her er hun i nærheten av perfekt ved hjelp av sin evne til å få en hvilken som helst scene til å fremstå gnistrende vital. Hun passer godt inn i sin middelalderske drakt, men ikke så hånd-i-handske som Sean Connery. For som Kong Arthur er den legendariske skotten mer i sitt ess enn han har vært siden Goldfinger. Han utstråler sexual appeal samtidig som han er moden, aldrende, kraftfull, mystisk, jordnær, classy, romantisk og autoritær. Connerys Kong Arthur er hovedbeholdningen i denne filmen, men nevnes må også 91-årige Sir John Gielgud som oppviser en slik aristokratisk kjærlig ro som man nær aldri ser på lerretet. First Knight kunne med fordel ha benyttet ham mer.

At avslutningsscenen inneholder en aldri så liten hollywoodsk tvist, samt linjer som "Nobody move, or Arthur will die!" kan vi med godvilje se mellom fingrene. Zuckers First Knight er likefullt to timer med vakker og emosjonell underholdning med stil. Den røsker deg ikke i sjela som Gibsons Braveheart, men den fungerer på samme drømmeflyktige måte som når mamma leste eventyr på sengekanten, og du sovnet full av glorifiserte inntrykk som, til tross for at virket noe skumle, du visste var trygge fordi mamma fortalte dem.

Copyright © 30.5.2000 Fredrik Gunerius Fevang