|
|
|
|
 |
Fight Club (1999)
“Vi blir presentert for en uhyggelig voldsaffære forkledd som en nihilistisk, generasjon x-eskapade”
Det
kan forsvares at Brad Pitt og Edward Norton hadde lyst i å spille i
denne filmen etter at manuset var lest, selv om det for førstnevntes
del nok holdt å se navnet på regissøren i papirene. Litt mer
foruroligene er valget til den unge fremadstormende Edward Norton.
Antakeligvis det største ’leading man’-talentet Hollywood har sett
siden Tom Hanks for alvor slo igjennom. Men Norton skal unngå kvass
kritikk for å stille opp i Fight Club. Det er tross alt hans
eneste bommert til nå. Og
grunnen til at skuespillerne skal slippe unna, er at potensielt så
kunne dette gått riktig fint. Selv om det også tematisk dreier seg om
en relativt rotete suppe, så er det her iallefall interessante biter.
Og Fincher bygger det hele opp forbausende pent og pyntelig
innledningsvis. Vi lærer å kjenne Edward Norton-karakteren (som går
igjennom filmen uten å bli navngitt), og om hans økende problemer med
å få sove. Han har en ordinær jobb, på et ordinært kontor, og bor i
en ordinær leilighet med ordinære skandinaviske møbler (fra Ikea såklart).
Han har i det hele tatt store problemer med å komme seg gjennom sin
ekstremt kjedelig og målløse hverdag. Venner har han heller ikke, så
han begynner å gå på møter for mennesker med ulike typer personlige
problemer. Han dukker opp i prostatakreft-gruppa såvel som i anonyme
alkoholikere-gjengen. Så langt, helt greit. Men så treffer han Marla
Singer som er i samme ærend som ham i møtene, hun fratar ham
illusjonen om hans sosiale aksept, og dermed er han tilbake i
samme misfornøyde hverdag. Rundt denne tid dukker Brad Pitt opp.
Stilfull som alltid, men også med en rotete karakter som vanlig. Unge
Pitt er flott å se på, og har udiskutabel stil i bevegelser og
lingvistikk, men han sliter fortsatt med å bygge opp troverdig
karakterer dersom disse ikke er hundre prosent enkle og kurrante. Filmen
bygger seg nå i stor grad opp rundt forholdet mellom Pitt og
Norton-karakterene. De finner ut at deres kall er å gi opp alt de eier
og har, for å begynne å slåss for å finne meningen med livet. Herfra
baller det hele seg på, og vi blir presentert for en uhyggelig voldsaffære
forkledd som en nihilistisk, generasjon x-eskapade som til slutt skal
forsøke å konkludere noe vettugt om målløshet grunnet velstand,
sinnsforstyrrelser grunnet denne målløsheten og at individet
returnerer til sine nakne instinkter på grunn av alt sammen. Snart
fortoner det seg som et møte mellom Freud og fascismen, og Fincher
forlater alt som finnes av tiltro til det intelligente individet og
sivilisasjonen slik vi kjenner den. Muligens er ikke budskapene filmen kommer med (som forøvrig svært sjelden er helhetlige) ment å fungere slik de gjør. Men så får vi heller neppe svar på dette i og med at poengene Fight Club kaster ut, sjelden blir konkludert. Når man ikke greier å forkle historien bedre enn dette, så koker det fort ned til at det vi sitter igjen med er en av tidenes mest brutale og overdrevne voldsfilmer, med en ekstremt pessimistisk fremstilling av samfunnet og menneskene som lever i det. En film som lar vold bære hele innholdet på sine skuldre, beveger seg ikke så langt unna Dolph Lundgren-land. Det
eneste positive som blir igjen, er håpet om at dette kunne vært langt
mer interessant, samt medfølelsen man føler med Edward Norton, som
aldri får lønn for strevet. Norton var uovertruffen i sin forrige
film, American History X, hvor hans karakter på sett og vis
ligner noe på denne. Han gjør dog en god jobb også her, og har enkelte herlige
scener som vanlig. Og er han riktig heldig, så vil en svak film som
dette bare utheve at han stiller noen klasser over. Copyright
© 23.11.99 Fredrik Gunerius Fevang |
|||||||||||||||||||||||||||||||
 |
