|
|
|
|
 |
Everyone Says I Love You
(1996)
En stor, velstående New York-familie har et like innviklet familieforhold som de fleste familier i vår tid. Halvbrødre og halvsøstre prøver ut kjærligheten på hvert sitt nivå, og i Paris sitter en av fedrene og greier ikke å erstattes sin gamle flamme…
Woody Allen forsøker seg med nok en
sjarmoffensiv - denne gang i høyeste grad påvirket av musikaler fra studioenes
storhetstid på 30-tallet. Som vanlig er skuespillet karismatisk og, vi får
scenografi foretatt med største omhu. Og som vanlig er plottet fullt av intriger og romantiske forbindelser. Men hva Everyone
Says I Love You ikke medbringer, er et ønske om å oppnå noe
med det den presenterer. Bruken av musikk og dans skaper små
øyeblikk av fascinasjon, men har ikke annen definert plass i
filmen enn at den understreket at dette er en film full av separate segmenter. Disse finnes det en rekke av, og noen av dem er gode. Allikevel burde Woody skjønt nå, etter svært lang tid i
bransjen, at filmpublikummet søker noe mer helhetlig og
formidlende enn hva vår kjære intellektuelle førsteelsker bringer her. Om det
finnes noe budskap, så kan du lese det i tittelen, og det er
ikke akkurat en monumental forkynnelse.
|
|||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
 |
