|
|
The English Patient
(1996)
Like etter krigen får røde kors-medarbeiderne inn en kraftig forbrent mann. Han husker ingenting fra krigen eller situasjonen rundt ulykken han har vært i. Alt de får ut av ham er at han er engelsk, og han får derfor tilnavnet "den engelske pasienten". Hans sykesøster sjarmeres snart sterkt av mannen, som selv virker å huske stadig mer fra fortiden. Mens han ligger og venter på å dø, nøstes trådene opp
Som en overveldende storsatsing, faller denne høyt vurderte Oscar-vinneren delvis til grus ettersom den avkler seg selv og sitt svake manus. Resultatet blir en langdryg dramatiserting, hvor man som tilskuer kun finner seg interesert i små fragmenterte deler av plotet, mens man ellers blir sittende betatt av det vakre fotoet og de gode skuespillerne. Det største problemet for The English Patient blir egentlig at den drukner i sin egen storslagenhet. Filmen er narrativt bygget opp med parallell progresjon i handlingens fortid og nåtid. Dette, som i utgangspunktet kan virke som et godt narrativt virkemiddel, blir for The English Patient faktoren som distanserer tilskueren fra å virkelig leve seg inn i historien - noe denne historien er avhengig av. Et annet problem er filmens tapre ønske om å nøste alle trådene sammen - noen til lykke, andre til tragedie. Dafoe-karakteren er en av mange "sovende" deler av plotet som liksom ikke har noen funksjon. Dennes misjon i filmen - å ta livet av den som anga ham dengang han mistet sine tomler - er spontant og lite gjennomtenkt, og det hele blir ganske tåpelig når Fiennes-karakteren mot slutten naturligvis kan bevise sin uskyld. Det eneste man har lykkes med gjennom Dafoe-karakteren, er castingen. Men dessverre er det bare å registrere at Willem heller ikke denne gang får mulighet til å vise sitt potensiale. Det er i sin første halvtime at The English Patient greier å fremstå som en potensiell storfilm. Men så snart tilskueren finner ut at det som er slettet fra Fiennes-karakterens hukommelse ikke er så interessant som Minghella tror, og når vi føler oss mer og mer snytt med Binoche-karakterens relevans i plotet, så slutter vi å føle den store dragningen mot lerettet. Når kritikken er plassert skal jeg ikke
kvie meg for å si at The English Patient har sine klare
filmatiske verdier, og inneholder - foruten gode
skuespillerprestasjoner - en svært rørende
kjærlighetshistorie. Litt mer oppmerksomhet på denne kunne
vært en idé. Ralph Fiennes er solid, om ikke enestående. Mens
Kristin Scott-Thomas er mest slagkraftig med sine bøtter og
spann av sjarme og fotogenitet. Når det gjelder Binoche og Dafoe
kan dette neppe ha vært særlig utfordrende, selv om sistnevnte
er hovedperson i filmens mest spennende scene, hvor tomlene hans
kuttes av. Jeg er i sterk tvil om det var denne lille sekvensen
Anthony Minghella ønsket jeg skulle huske best fra hans
påståtte mesterverk.
|
|||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||