Om filmen
		produksjonsfakta
		handling
		kritikk
		sitater
		lenker

East of Eden (1955)

Cast inkluderer:
Karakter	Skuespiller	Vurdering
Abra	Julie Harris	½
Cal Trask	James Dean
Adam Trask	Raymond Massey
Aron Trask	Richard Davalos
Sam	Burt Ives	½
Kate	Jo Van Fleet
Will	Albert Dekker	½

Handling/Kritikk

Få regissører har en rekke med suksesser i kommersiell og kritisk henseende som Elia Kazan. Denne greskfødte filmskaperen hadde knapt mer å bevise da han satt seg i regissørstolen for å konvertere denne Steinbeck-romanen til filmmediet. Med suksesser som A Streetcar Named Desire (1951), Viva Zapata! (1952) og On the Waterfront (1954) på samvittigheten, var det en selvsikker og fri Kazan som tok James Dean ut fra ingenting og plasserte ham i hovedrollen i denne filmen. Det var Kazan som gjorde Brando til stjerne med A Streetcar Named Desire, og han skal ha sin klare del av æren for å ha startet udødeliggjøringen av James Dean.

Steinbecks bok er et herlig intrikat og forståelsesfult drama, med så komplekse karakterer at de er på grensen til for vanskelige for konvensjonene til en 50-tallsfilm. Og Kazan er også noe mer ustødig enn på sitt beste. Kanskje er han ikke stram nok - kanskje er han litt vel spekulativ. For tross sin ubestridt gode jobb, er det nettopp Kazan som må klandres for det lille som mangler for at East of Eden ikke er en av de aller sterkeste filmene dette århundret.

James Deans evne til å gi karakteren sin kompleksitet er av en sådann karakter at man kan mistenke ham for å ikke riktig ha forstått Cal selv. Kombinasjonen av bitterhet og kjærlighet mot sin far, samt hvordan han slites mellom hva han oppfatter som gode og onde krefter i ham selv, forblir filmens sterkeste kort takket være Dean. Men kanskje hans aller største forse, er hans naturlighet og karisma foran kamera. På en tid da filmskuespill fortsatt bar et visst teatralsk preg, er James Dean naturlig i en hver situasjon og enhver scene.

East of Eden er usedvanlig rik på utviklinslinjer og karakterrelasjoner. Og den finner fotfeste og gir liv til jordnære omgivelser og problemer. Kazan har en forunderlig evne til å sette opp nærmest overdrevne dramatiske scener, uten at han står i fare for å bli over-sentimental. Til tider er han litt for glad i å vise oss Dean-karakterens misforståtthet - som om han ikke riktig stolte på sin unge kommende stjerne i dette ærendet. Men i fare for å ødelegge effekten er han aldri, og Kazan makter også å trekke inn et knippe velpoengterte sosialistiske og politiske budskap.

I bunn og grunn er dette dog utelukkende en historie om mennesker, om familie, og om kjærlighet. Innfallsvinkelen er overraskende rasjonell, og vi møter sjelden romantiske situasjoner. Ikke engang forholdet mellom Dean og Harris gis betydelig romantisk pusterom. Den røde tråden er Dean-karakterens forhold til sine foreldre i hensikt av å forstå seg selv. Som hans mor finnes Jo Van Fleet i en eksepsjonell liten rolle, og filmens beste scene er muligens da Dean besøker henne for å låne penger. Steinbeck diskuterer materialisme og kapitalisme mot idealistiske verdier - uten å trekke noen ekskluderende konklusjon. Som sine hovedpersoner ønsker han bare å forstå og å bli kjent. På lerretet kunne historiens kompleksitet fort ha tatt livet av progresjonen, men Kazan makter å finne gode løsninger i de fleste situasjoner.

Copyright © 22.2.2000 Fredrik Gunerius Fevang