Lars von Trier skal ha kudos for originalitet (eller i det minste forsøk på originalitet) i hans Dogville. Men det er samtidig et meget pretensiøst forsøk i så måte, idet von Trier presenterer sin teatralske mise-en-scene, sine pedantiske rollefigurer, og sin pompøse historie. Von Trier smykker sin eksplisitt trivielle narrasjon med et omfang av implisitte metaforer som allerede er halvveis overtolket av John Hurts fortellerstemme. Filmens mange lignelser, hvorenn interessante isolert sett, er like høyttravende som de er forutsigbare. Og den James Caan-ledede konklusjonen er narrativt absurd lukkende, og tematisk kaotisk foreslående. Innen den tid har dog von Trier tatt en rekke kvelertak på sin egen film. Først ved den artifisielle settingen av byen Dogville - som innledningsvis er et interessant fundament, men som utvikler seg til å utelukkende gjøre rollefigurene klaustrofobisk umenneskeliggjorte. Til å fungere som et filsoferende skjørhetsportrett av menneskeheten, er rollefigurene ilagt altfor stor grad av begrensninger. Og den interessante utviklingen byfolket har fra gjestfrihet til grådighet, blir pinlig tydelig illustrert. Dette er likefullt en av filmens mest velformulerte påstander, idet menneskene presenteres som mer utnyttende enn de selv kan forstå. Relativt interessant er også Paul Bettany-figuren, men denne - som det meste av filmen - er overskrevet, oversirlig portrettert, og dermed omsider offer for overtolkning. Dogvilles omstendelighet er ikke like mye dens bane som dens urytmiske sammenheng mellom narrasjon og tematikk. Gode filmer visker ut tilskuerens ønske om å skille mellom filmen som film og filmen som formidler, og får ham til å spørre seg selv: "Hvorfor er det på denne måten?". Denne filmen får ham til å utelukkende tenke på filmproduksjonen og spørre: "Hvorfor gjorde regissøren det på denne måten?"