|
|
|
|
 |
Cujo (1983)
Cujos regissør, Lewis Teague og historiens skaper, Stephen King, ser ut til å ha et viktig fellestrekk: Lysten til å skremme sitt publikum. Nettopp dette, og ingenting annet ville King med boken "Cujo". Nettopp dette, og ingenting annet vil Teague med denne filmen. Dette er en type historie som veldig få kunne gjort noe spennende av i det hele tatt, og iallfall ikke særlig skremmende. En St. Bernhard er ikke akkurat det mest grufulle jeg kan tenke meg. Hvordan kan en film som bruker halve spilletiden på én location og én innstilling, lykkes som grøsser? Hadde jeg ikke visst bedre, kunne jeg aldri ha tenkt meg at denne filmen var basert på en bok. Og ikke bare en fortelling, nei, en hel roman. Cujo har alle odds mot seg, men lykkes over all forventning. Hvorfor er denne filmen så vellykket? Den bruker sin første halvdel på å presentere oss for en kjærlig familie på to omsorgsfulle foreldre og en bedårende liten sønn, Tad. Gutten har en stor frykt for monstre i skapet, så hans far (spilt av Daniel Hugh-Kelly) skriver en anti-monster-regle for ham som han leser høyt hver kveld. Utad er familien perfekt, men Donna er trøtt av sitt flotte liv med den suksessfulle reklamemannen Vic, og har et forhold til den firkantede naboen Steve Kemp (Christopher Stone, som Wallace forøvrig er gift med i det virkelige liv). Vic finner ut av forholdet, og idyllen slår sprekker like før Vic drar av gårde på konferanse med sin sjef i firmaet, og Donna med sønnen drar ut til Joe Cambers gård for å få fikset bilen. Samtidig har vi fått vite alt om den stakkarslige hunden, og den andre halvdelen av Cujo klarer å holde oss i spenning gjennom en bil som ikke vil starte, Donna og Tad i bilen, og en St. Bernhard’s-hund med rabies utenfor - desperat etter å trenge seg inn i bilen. Jeg lurte lenge på hvordan man har fått denne St. Bernhard’s-hunden til å forekomme som et morderisk monster, men når jeg ser på den blodige hunden gyve løs på Trentons bil, ser jeg det som er mest skremmende med den: En St. Bernhard’s er egentlig det snilleste kjæledyret man kan tenke seg. Nettopp derfor er den så skremmende når den mister forstanden. For i hundens øyne ser vi en snill sjel fanget i en syk kropp. Mange har sikkert fundert over hva en en hund som er syk av rabies, egentlig tenker? Å sette seg i hundens situasjon er filmens mest skremmende og beste kort, men å sette seg i Donna og Tads situasjon er en god nummer to. Vi hadde fått et noe dårlig bilde til Donna da hun var utro mot "den perfekte familien", men det reparerer hun greit ved den omsorg hun viser for Tad. Dee Wallace gjør en god rolle, men hun overskygges av Tad, spilt av Daniel Pintauro. Syv år gamle Pintauro, som før denne filmen bare hadde erfaring fra TV-serien "As the World Tunes", gjengir sin karakter Tad med den største fortrolighet. Det er Tads tilstedeværelse som skaper det sentimentale i filmen.
|
||||||||||||||||||||||||||||||||||
 |
