|
|
|
|
 |
The Crucible (1996)
The Crucible, basert på Arthur Millers strålende skuespill med samme navn, er et kraftfullt dog noe skuffende drama som tar for seg det amerikanske nybyggersamfunnets, og den kristne tro (her representert ved puritanerne) sin oppfatning av heksefenomenet. Handlingen er lagt til slutten av 1600-tallet, og til en liten New England-småby. Underlige fenomener oppstår, byens mektige menn drar inn en kjenner utenfra, som kobler de merkelige hendelsene til hekseri. Den første anklagede er en tjenestepike som i frykt for å miste livet innrømmer, og kommer med en rekke fantasier om hennes tilknytning til djevelen. Loven er nemlig slik at dersom du innrømmer hekseri, blir du kun fengslet (og dypt ærekrenket), mens dersom du ikke innrømmer, anses du fortsatt å være i kontakt med djevelen. Straffen for å ikke innrømme er derfor henging. Tjenestepiken har vært i kontakt med en ungjentegjeng, anført av den vakre Abigail. Denne gjengen sprer nå en rekke anklagelser, og all forstand som engang var i landsbyen forvandles til fordommer, overtro og frykt for å mene noe som ikke kan støttes av kristen tro. Abigail, som er hjernen bak alle anklagelsene, spilles av Winona Ryder med energisk sjel og iltre øyne. I en rolle unge Ryder tidligere ikke har gjort lignende, viser hun ytterligere sterke sider ved sitt talent. Men hennes karakter mister også tidvis all mulig dybde. For Abigail - i filmens åpningsdel en interessant karakter - utvikler seg etter hvert til å bli en stereotyp og svært lite progressiv del av plotet. Ryder er ikke i stand til å tilføre rollen mer enn plotet gir henne å jobbe med. Motivet for heksejakten Abigail setter i gang er et ekstremt lidenskapelig kjærlighetsforhold hun har til den gifte John Proctor. Deres tidligere affærer viser Proctor ingen vilje til å videreutvikle. Han innser at han har vært sviktende mot sin kone, og ønsker å reparere forholdet til henne. Abigail er på ingen måte enig, og hun er på ingen måte forsonende i Johns avvisning av henne. Hennes kynisme og mangel på følelse for andre kunne vært langt mer utforsket av filmskaperne. På den annen side ønsker narrasjonen å sette fingeren på hvilken kraft det er i folks tilknytning til religionen, overtro og respekt. Man ønsker å få frem at Abigail riktignok utfører kalde og følelsestomme handlinger, men at det mest horrible er hvordan et samfunn kan vippes av pinnen på grunn av folks frykt for å stole på sunn fornuft. John Proctor er den mest jordnære og fornuftige av alle. Han er mannen som omsider får merke hvor kraftløst mennesket kan være. Den siste delen av The Crucible er utvilsomt den beste. Dette på grunn av kompleksiteten i Proctor-karakteren, men mest på grunn av Daniel Day-Lewis som gjør en uovertruffen forestilling i Proctors skikkelse. Når The Crucible ellers mister tilspisningen og overraskelsesevnen, greier Day-Lewis å holde liv i filmen ved hjelp av sitt kraftfulle og selvsikre skuespill. Intrigene og det smarte plotet er i stor
grad i stand til å rive deg med i denne utrolige heksejakten.
Men i denne adapsjonen fra teater til film, finnes det lite med
hyllest til hva filmmediet kan bidra med av unike virkemidler.
Filmskaperne bruker for lang tid på noen sekvenser og for kort
tid på andre, mens manuset ikke er skrevet på den mest
suspensefylte måten (for historiens potensialet er
upåklagelig). The Crucible er en film som kan få deg til
å klø i hendene. Denne kløen er et bevis på at man er
imponert, men også på at det er en del ting man kunne ønsket
å forandre på.
|
|||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
 |
