Crash (1996)

Cast inkluderer:
Karakter	Skuespiller	Vurdering
James Ballard	James Spader
Dr Helen Remington	Holly Hunter
Vaughan	Elias Koteas	½
Mrs. Catherine Ballard	Deborah Unger	½
Gabrielle	Rosanna Arquette	½
Auto wreck salesman (voice)	David Cronenberg	½

Handling

Under en vanlig kjøretur ut av byen, kommer James over i feil kjørebane, og frontkolliderer med en annen personbil. Føreren omkommer, men hans kone overlever. På sykehuset besøkes han av sin sensuelle kone, som er svært opptatt av ulykken - ikke bare på grunnlag av James’ skader. Etter et kaldt og talefattig møte med enken på sykehuset, møtes de igjen i garasjen der deres begge bilvrak er plassert. Møtet som James trodde skulle føles som sorglig og vemodig, blir istedet en følelse av lyst og begjær, og de ender opp elskende i bilen. Den blussende forelskelsen fører James inn i et ganske nytt miljø...

Kritikk

Orginalitet har aldri vært David Cronenbergs problem som regissør, men hans forrige film, M. Butterfly (1993) var overraskende for hans trofaste tilhengere, da den var særdeles konvensjonell og "snill". Med Crash er Cronenberg dog tilbake der vi kjenner ham best. Etter filmer som Scanners (1981), Videorome (1983) og The Fly (1986), er det utvilsomt at Crash bygger sin eksistens nettopp på den orginale formen. Dette ble han også prisbelønnet for under filmfestivalen i Cannes, da han fikk en spesialpris for mest orginale film. Men med orginaliteten stopper også det positive med Crash. Derfra og ut gir Cronenberg tilskueren et narrativt virrvarr, vaklende karakterpsykologi, og støtt og stadig en slegge i hodet for å forsikre seg om at alt tilskueren kan bidra med er et tomt blikk.

Når jeg sitter i kinosalen og ser Crash, er det så mange spørsmål jeg stiller meg selv som jeg vet jeg aldri får svar på. Et par slike spørsmål er normalt med enhver film har jeg av erfaring funnet ut, men med Crash ble det så mange at jeg bare ble sittende å irritere meg ved dem. Karakteren til James Spader er enten en av de mest kompliserte i Hollywoods historie, eller den flateste som noen gang er fremstilt. Dette kan man i grunn velge selv, avhengig av hvilke beslutninger man tar om karakterens psykologi - noe filmen i seg selv skjuler. Om dette er bevisst eller ikke er for meg likegyldig, for det tillegger filmen ingen suspense, ingen mening, ingen kuriositet og ingen positiv virkning i det hele tatt. Enten er Spader-karakteren allerede en psykopatisk morder når han krasjer for første gang, eller han har en traumatisk barndom der hans seksuelle legning har fått en vri - sannsynligvis inngrodd, muligens svever han mellom homofili, hetrofili, nekrofili og evt. andre legninger, og velger dermed denne nye legningen (navn: crashofili?) når han finner dette nærliggende. Den siste muligheten er at Spader-karakteren rett og slett er svært lite gjennomtenkt, og svært lite psykologisk troverdig. Jeg velger å vektlegge den siste begrunnelsen. For en grunn må det utvilsomt være til hans svært plutselige identifikasjon med dette miljøet.

Man kan naturligvis påstå at en seksuell-legning (som denne filmen fremstiller en ny variant av) befinner seg dypt nede i mennesket, og ikke alltid kommer til syne for personen før etter lang tid. Dette er f.eks grunnen til at mange homofile først oppdager sin legning etter flere år med heterofilt samliv. Men dersom dette er tilfellet med Spader-karakteren, hvorfor fremstilles han med et sådant lite komplisert og ambivalent forhold til det han driver med?

Hva så med filmens progressivitet? Hvor ønsker Cronenberg å bringe oss? Vel, dette spørsmålet er umulig å svare på. Han viser frem en håndfull personer som vektlegger svært uvanlige mennsklige verdier, men han lar oss ikke få en eneste liten mulighet til å identifisere oss med dem. Crash er totalt lukket for tilbakemelding. Den kommer med en slegge, dunker historien ned i hodet på oss og sier: "Ikke tenk - bare følg med". Alt tilskueren blir presentert for viser seg til slutt å ikke betyd noe som helst, annet enn at disse menneskene har et voldsomt seksuelt begjær når de kommer i kontakt med biler som krasjer.

Noe komisk kan man dog finne. Deborah Unger er meget god til å hviske, og er tilsynelatende svært inspirert av Sharon Stone i Basic Instinct (1992).

Crash er en tåpelig og svært lite gjennomarbeidet film. Her hersker lite annen filmkunst enn "jeg har en idé, hurra!" og lite annen hjernebry enn "Se på disse bisarre menneskene!". Et lite lyspunkt hadde kunnet sees dersom Cronenberg hadde latt seeren få en liten smule selvironi og refleksivitet på kjøpet. For det mest realistiske i denne filmen er at bilene, i motsetning til personene, overraskende nok tar skade av krasjene.