Larry Clarks oppfølger til den gripende realistiske Kids (1995), er ute i samme ærend; å skildre et kynisk ungdomsmiljø som slites av planløshet, egoisme og feilslåtte følelser. Men der Kids fremstår tilfeldig avbildende, fremstår Bully tidvis kynisk spekulativ. Det hele er riktignok basert på en sann historie (således kan man vanskelig kritisere filmens aktualitet), og både problemstillinger såvel som miljøskildringer er relevante og velpoengterte. Allikevel får man en følelse av fremmedgjøring, fordi Clarks karakterer og situasjoner er så voldsomt ekstreme. Det er mulig min bedagelige europeiske hverdag er noe av grunnen, men vanviddet rollefiguerene i Bully har/blir drevet til fremstår drastisk og tankeløst, og frarøver filmen noe av sin realistiske virkning. Enkelte scener er dog sjeldent usentimentale og sterke. Se etter Kids-helten Leo Fitzpatrick i en morsom rolle.