|
|
Budbringeren (1997)
Oslo-postmannen Roy er en ensom ulv. Hans lille krypinn på byens østkant har neppe vært rengjort de siste årene, og det fungerer også bare som en plass hvor Roy spiser og sover. Ellers benytter han tiden til å samle stjålet post på et hemmelig sted, irritere misfornøyde kunder, og avstandsforelske seg i andre kunder. Av og til kommer han også opp i de merkeligste situasjoner...
Denne glimrende norske filmen er en delvis svart komedie som på en fenomenal måte greier å lystiggjøre de minst lyse sidene her i livet. Og her kommer de gode nyhetene: Alt dette er fremstilt på en upåvirket norsk måte, og med en ur-norsk innfallsvinkel. Robert Skjærstad er den ensomme og menneskesky postmannen, Roy. Han er ingen evneveik person, men samfunnet han lever i har gjort ham til en taper. Hans hjem er et strålende bilde på hvor lite han bryr seg om sine egne omgivelser og seg selv: Han vasker seg med oppvaskkluten og Zalo, og spiser stort sett kald spaghetti på boks. Andrine Sæther spiller kvinnen han forelsker seg i. Som ham dyrker hun ensomheten, og gleder publikummet med sine mange rare vaner. Budbringeren sin evne til å stole
på seg selv og sin egen smale filmform er sjeldent i norsk film. Men det er nettopp det
som gjør denne filmen så effektiv.
Fotograferingen er konsekvent like mørk som stemningen i filmen.
Klippingen er konvensjonell, mens det finnes mye godt på
lydsporet. Sletaune har greid å lage sine egen film. En film som
ikke så lett har latt seg påvirke, og som er hundre prosent
norsk. Må sees av alle filminteresserte, og bør ha en god
mulighet til å snike til seg oppmerksomhet også i det store
utland, til tross for sitt snåle vesen.
|
||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||