Boys Don't Cry (1999)

	Regi: Kimberley Peirce	PRODUKSJONSLAND USA GENRE Drama NORSK TITTEL Boys Don't Cry SPILLETID 119 minutter
	Produksjon: Jeffry Sharp John Hart Eva Kolodner Christine Vachon
	Manus: Kimberley Peirce Andy Bienen

Cast inkluderer:
Karakter	Skuespiller	Vurdering
Teena Brandon	Hilary Swank
Lana	Chloë Sevigny	½
John	Peter Sarsgaard
Tom	Brendan Sexton III
Kate	Alison Folland	½
Candace	Alicia Goranson	½
Lana's mom	Jeanetta Arnette	½

Handling/Kritikk

Debutregissør Kimberley Peirce har selv vært med på å skrive manuset til denne samfunnskritiske, åpenhjertede filmen om en gutt fanget i en jentekropp. I hovedrollen finner vi den lite profilerte Hilary Swank, som vant Oscar for sitt arbeid. Og det er Swank-karakteren det hele bygger seg opp rundt. Fortellerstilen er, som ofte i uavhengige filmproduksjoner, ikke fullt så smidig som den med fordel kunne ha vært. Peirce er meget opptatt av å ikke favorisere noen av sine karakterer. Hun ønsker å være sober og rett på sak, og er meget bevisst på å ikke lage billige sentimentale scener. Så raffinert er hun faktisk, at filmen har problemer med å vekke følelser. Peirce sitt poeng er antakeligvis å demonstrere at samfunnet har problemer med å være bredsynt og fordomsløst. Hun får frem dette poenget, men hadde ikke tapt på å være litt mer manipulativ med tilskuerens empati.

Boys Don't Cry er allikevel svært interessant. Swank i hovedrollen er god, og har sine glimrende øyeblikk - mest mot slutten. Hun er ikke fullt så overbevisende i den innledende delen; vi er ikke alltid hundre prosent overbevist om at hun har en mannlig identitet. Mye av skylden kan dog kanskje gå til Peirce også på dette punkt ettersom vår oppfatning av Brandon som mann stort sett må hvile på Swanks oppvisning i ufeminine fakter. Best er filmen - naturlig nok - i dens portrett av Swank-karakteren, og i hennes forhold til Lana, imponerende spilt av Chloë Sevigny. Selv om Peirce med fordel kunne gitt oss et mer nyansert bilde av Lanas følelser for det hele, får hun frem sitt tematiske poeng, og det faktisk uten å romantisere det hele nevneverig, hvilket er et godt trekk. På et samfunnskritisk plan får hun også frem flere interessante aspekter, og karakterene John og Tom er velportretterte i så måte.

Suksessen denne filmen har høstet er basert på det hardtslående temaet i historien. Den er typisk for uavhengige filmer, ved at den setter tema og samfunnskritikk i første rekke, og ikke er fullt så bevisst på den narrative oppbygningen. Naturlig nok engasjerer historien, men den er ikke behandlet med den største aktsomhet. Er man fortellermessig god nok, vil den tematiske styrken i en film som denne bli forsterket av historiens styrke. Da hadde Peirce sluppet å inkludere noe diffuse non-narrative bilder og flokete oppnøsting av utviklinstråder.

Copyright © 21.4.2000 Fredrik Gunerius Fevang