|
|
|
|
 |
Beautiful Girls (1996)
Willie Conway kommer tilbake til den lille byen han vokste opp i. Ti år er gått siden skolen sluttet, og hjemme finner han alle kameratene akkurat sånn som de alltid har være: unggutter på utkikk etter jenter. Alle har de sine egne problemer, og så også med Willie. Han er velkommen tilbake og gleder seg over å være på besøk mens han må finne ut av hva han skal gjøre med livet sitt, og om han skal gå til neste steg sammen med kjæresten Tracy. Men så finnes det så mange vakre jenter…
Beautiful Girls er den sjamerende og lystige livsfilosoferende filmen som du ønsker aldri vil ta slutt - kanskje nettopp fordi filmer som denne sjelden finner en god sådan. Og
Beautiful Girls er virkelig
intet stort unntak i så måte, men den er en drivende, gjennomgående
sjarmerende og velskrevet film om - ja, tittelen sier det - vakre
jenter, og de gutta som er glad i dem. Det finnes en sann småby-stemning
i denne filmen som bare suger deg inn i det hele, og som ikke har lyst
til å gi slipp på deg med det første. Og det finnes en karisma og
sjarme, som nesten utelukkende vokser frem gjennom de mange og
karismatiske skuespillerprestasjonene. I
den rollen som ligger nærmest det vi kan kalle hovedrolle finner vi
Timothy Hutton. Den følsomme unge Conrad fra
Ordinary
People er 16 år eldre, men har ikke forandret seg mye. Hvilket
også betyr at han fortsatt er en meget god skuespiller. Og her er han i
en rolle du bare har ventet på å se ham i. Og slik summerer vi godt
opp det meste av casting-arbeidet, for Beautiful
Girls er mest av alt et velskrevet karakterdrama. Problemet med å
lage en film med mange roller blir ofte at vi får for liten screen-time
i forhold til hvilken grad filmskaperne ønsker å la oss karakterene å
kjenne. I Beautiful Girls er dette en perfekt match. Og en like fin match
finner du i stemningen mellom de ulike karakterene. En filmatisk verdi
hvor en TV-serie som oftest stiller med bedre kort enn en feature film -
simpelthen fordi TV-serie-skuespillerne har hatt lengre tid sammen og lært
hverandre bedre å kjenne. Beautiful
Girls har en rekke karakterrelasjoner som du bare blir tvunget til
å tro er 'gutta som har kjent hverandre i 10 år'. Stemningen er
herlig, og forføringen er uunngåelig. Det
finnes et element hvor dette er på det sterkeste, og dette er forholdet
mellom Hutton og unge Natalie Portman. Sistnevnte gjorde sitt kraftfylte
gjennombrudd i Luc Bessons
Léon
(1994), og her er hun med en rolle som til en grad er lik. I denne
karakterrelasjonen finnes en utvikling, og i denne finnes en med mer
substans enn kun sjarme. Ikke aller best er den søte romansen i seg
selv, men snarere hva den gjør med de to - og særlig Hutton. På et
plan er han villig til å la alt gå for romansen til Marty, på et
annet plan går hensynet til samfunnets konvensjoner foran. En forhåndsdømt
Romeo og Julie-romanse? Nei, snarere (og kanskje langt mer beskrivende)
er Hutton-karakterens Ole Brumm/Kristoffer Robin-metafor.
Portman/Hutton-sekvensene blir i alle fall Beautiful
Girls mest verdifulle bidrag, fordi den bringer langt mer substans
enn hva resten av filmen greier. Noen mindre gode, og intetsigende
scener finnes også, som da Rosie O'Donnell svært manus-bundet løper
rundt i en butikk med Hutton og Dillon i hælene og prater feministenes
sak - et budskap tatt ut fra luften. Ted
Demme, som har regien, lar historien og manuset gjøre jobben for seg.
Han er dyktig med de mange skuespillerne sine, og får dem til å opptre
som et sprudlende kollektiv. Vil han lage en sjarmerende
ungdomsfilm, er det ingen som nekter ham det. For i så tilfelle har han
greid jobben med 100 % suksess, gjennom
å vise at han virkelig mestrer følelser og karakterrelasjoner.
|
|||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
 |
