|
|
Basic Instinct (1992)
Et brutalt ishakke-mord på en kjendis liggende i sengen fører mistanken til Catherine Tremell. En forfatter av en roman inneholdende et lignende ishakke-mord. Detektiven Nick Curran følger saken, og hans snarlige tiltrekning av den mistenkte koster ham forholdet til kjæresten Dr. Beth Gardner. Curran er fast bestemt på å knipe Tremell som en kriminell, men mister etter hvert taket på både henne og sin egen styring...
Jeg sitter i lengden og venter på et budskap fra denne filmen. Jeg føler at dette faktisk er en film som vil fortelle noe, men når Sharon Stone har vist frem brystene sine for siste gang, og Michael Douglas har avsluttet sine enorme drifter sitter jeg ikke igjen med noe svar på hverken Basic Instincts mening eller hvordan dette mysteriet egentlig endte. Jeg vet ikke riktig om jeg håper at jeg vil komme opp i en lignende situasjon som den detektiven Nick Curran vikler seg inn i her. Jeg mener, det er et dilemma: Er man så sterkt tiltrukket av Sharon Stone/Catherine Tremell at man ville utsette seg for en viss fare for å bli ishakkemat? Det er artig å leke med tanken. Nesten like artig som det er å leke med tilskuerne ved hjelp av en film som Basic Instinct. Det er nettopp hva Basic Instinct gjør. Denne filmens budskap er ikke mer komplisert enn at den konstaterer hvilken enorm tiltrekningskraft denne blandingen av sex og mord har på alle og enhvermann. Jeg uthever mann, for jeg er ikke tvil om Basic Instinct er basert på å treffe denne gruppen av seere. Grunnen til dette synspunktet er at jeg utvilsomt tror at for en nøytral (for en bifil, for eksempel), er en iskald, kontrollerende Sharon Stone langt mer tiltrekkende enn en famlende, idiotisk Michael Douglas. Stones karakter Catherine Tremell er det mest interessante i denne filmen. Den heldige (?) detektiven fremstår ikke som noe annet enn en kåt politimann, som ganske sikkert ville mistet jobben lenge før denne filmen hadde nådd en slutt. Stones karakter derimot har en voldsom effekt. Hun er naturligvis avhengig av Douglas for å lykkes med sin effekt, men nå har det seg slik at denne detektiven opptrer som en hvilken som helst mann: Hans karakter er egentlig helt uvesentlig. Det heter seg at "Hitchcock plays the audience like a piano". Det er også en god beskrivelse på Stones karakter i Basic Instinct. For det er hva denne filmen handler om. Akkurat som Catherine Tremell leker med Nick Curran, leker hun med publkum. Basic Instinct har et manus få kan
identifisere seg med. Hvis noen har vært ute for et lignende
forhold, må de føle seg fri til å kontakte meg slik at vi kan
ordne et filmmanus ut av det. For det er ingen tvil om at dette
her virker - dette er en fantasihistorie og den inneholder noen
svært bisarre karakterer (Beth, Roxy, Catherine, Hazel) som på
en eller annen uforklarlig måte er innviklet i hverandres liv.
Jeg forstod ikke hva disse ulike karakterene følte, tenkte eller hvordan de
forholdt seg til hverandre, men så vet jeg også med meg selv at
det er helt uvesentlig så lenge jeg ble sittende i to timer og
seks minutter med stivt blikk og...
|
|||||||||||||||||||||||||||||||||||||