Kubricks femten år lange visjon, ble dessverre omsider Spielbergs verk, og sliter med mange av de samme problemene som Spielberg-filmer ofte gjør. Allikevel fungerer Artificial Intelligence relativt godt, ettersom idéen er halve jobben. Vi møter en ikke alt for fjern fremtid, hvor tenkende roboter (såkalte Mechas) har blitt endel av det moderne samfunn. Vesle David, som er den første av disse som blir lansert med ekte følelser, har tatt plassen til en syk gutt i en klassisk kjernefamilie. Men når den biologiske sønnen blir kurert og kommer tilbake til familien, reises spørsmålet om moren faktisk elsker David eller ei.

Både filmens fremtidsvisjon og den klassiske menneske/maskin-problemstillingen er aktualisert og velformulert i Artificial Intelligence. Spielberg innleder med et samfunnsportrett som er passende kjølig og kritisk. Men hans (på godt og vondt) uhelbredelige optimisme og rosenrøde menneskesyn skaper etter hvert en uunngåelig ambivalens. For spor av Kubricks ofte mørke og pessimistiske skildringer forenes vanskelig med Spielbergs motsetninger.

Talentfulle Jude Law er gledelig med en lite essensiell rolle, mens Osment er imponerende i hovedrollen, og forklarer enkelt hvordan David slites av sitt menneske/maskin-ego. Osment bærer mye av filmen, idét vi følger ham på en reise i en velportrettert fremtid. Men så snart Spielberg forsøker å konkludere sine eksistensielle spørsmål, er han på tynn is. Avslutningssekvensen er fullstendig virkningsløs, og skjemmer ut godt potensiale.