Armageddon (1998)

	Regi: Michael Bay	PRODUKSJONSLAND USA GENRE Action, science fiction NORSK TITTEL Armageddon SPILLETID 144 minutter
	Produksjon: Jerry Bruckheimer Gale Anne Hurd Michael Bay
	Manus: Jonathan Hendsleigh J. J. Abrams

Cast inkluderer:
Karakter	Skuespiller	Vurdering
Harry S. Stamper	Bruce Willis
Dan Truman	Billy Bob Thornton	½
Grace Stamper	Liv Tyler
A. J. Frost	Ben Affleck
Lev Andropov	Peter Stormare	½
General Kimsey	Keith David	½
Rockhound	Steve Buscemi
Colonel William Sharp	William Fichter	½
Jayotis "Bear" Kurleenbear	Michael Clarke Duncan	½

Handling/Kritikk

Michael Bays Armageddon er naturligvis laget hovedsakelig for å tjene penger, bare for å avsløre dens lite edle hensikter først som sist. Og formularen er da også i høy grad den samme som Jerry Bruckheimer og hans nå avdøde makker, Don Simpson, har produsert sine filmer på i de siste ti årene. I denne delen av bransjen er det større forskjell på god film og dårlig film, enn på suksess og nederlag - da målt i dollar selvfølgelig. Og således bryr antakeligvis filmskaperne seg mindre om hvorvidt filmen deres greier å være tematisk interessant, narrativt god, eller karaktermessig dyp. Deres hensyn er i langt større grad hvorvidt spesialeffektene er storslagne nok, og om man har booket store nok stjerner til hovedrollen. Og når man har kommet til et sådann syn på filmmediet, har man forsaket en mengde vitale deler av det allerede. Dette alene kvalifiserer til kraftige smekk på fingrene.

Men også Armageddon skal få lov til å bli vurdert for hva den er. Og når sant skal sies var ikke det forrige Bay/Bruckheimer-samarbeidet, The Rock, mer kunstnerisk ambisiøst enn denne filmen. Men The Rock var allikevel, i motsetning til denne, en meget god film. Den holdt trivielle løsninger unna manuskriptet. Den hadde et interessant og bare tidvis stereotypt karaktergalleri. Og den inkluderte ei heller den mest tåpelig pompøse ideen en film kan inneholde; at en ukvalifisert erke-amerikaner skal redde verden. Alle disse fellene går Armageddon i - en etter en. Den inkluderer til og med et av tiårets mest banale kjærlighetsforhold på film. At Tyler og Affleck i det hele tatt kommer seg igjennom scenene de har sammen uten å sovne, skal man gi dem honnør for.

Allikevel lykkes Armageddon antakeligvis i stor grad i hva den forsøker. Den er en skamløst overdimensjonert bråkmaker, med så mye vitenskapelig ubegrunnet action som en film kan inneholde. Det visuelle springer i øynene, antakelig med det eneste formål å gjøre nettopp dette. Av og til blir vi imponert over dens likeglade holdning. Og av og til blir vi mektig imponert over Bruce Willis' forunderlige evne til å ha evig tro på det romantisk realistiske i en hver scene han gjør - samme hvor innholdsmessig tom den er. Men særlig innenfor øyeeplet når ikke Bays energiske bildesamling.

Copyright © 31.3.2000 Fredrik Gunerius Fevang