Apollo 13 (1995)

Cast inkluderer:
Karakter	Skuespiller	Vurdering
Jim Lovell	Tom Hanks	½
Fred Haise	Bill Paxton	½
Jack Swigert	Kevin Bacon	½
Ken Mattingly	Gary Sinise
Gene Kranz	Ed Harris	½
Marilyn Lovell	Kathleen Quinlan	½
Barbara Lovell	Mary Kate Schellhardt	½
Susan Lovell	Emily Ann Lloyd	½
(The Son) Lovell	Miko Hughes	½

Handling

Mennesket har gått på månen gjennom Neil Armstrong da Jim Lovell og hans team sendes ut på ferd til den gule osten. Oppmerksomheten og interessen rundt månen har nå sunket litt - da det store er oppnådd, men da Apollo 13 rammes av en katastrofe ut i rommet, er oppmerksomheten straks tilbake. Hvordan skal man greie å få romfarerne tilbake til jorden…

Kritikk

Ron Howards Apollo 13 er en av "stolt av fortiden"-filmene som har kortest tidsrom mellom nåtid og den portretterte fortiden. En rekke filmer som er lagt til nybyggertiden, den industrielle revolusjon og lignende, fremstiller menneskenes oppnåelser i tiden på en måte som har til hensikt å gi tilskueren den samme følelse av oppnåelse som datidens karakterer kjente. Det samme prøver Apollo 13 seg på. En film lagt til 1995 som omhandlet en reise til månen hadde ikke brakt særlig mye engasjement og empatisk følelse av oppnåelse. Filmer lagt til nåtid skal gjerne gå litt lenger, og prøve seg på noe man i dag ikke vet hvorvidt er mulig eller ikke. I Apollo 13 er skuespillet bevisst på å uttrykke hvilken følelse det i det hele tatt er å være i stand til å dra til månen. Dette kan bli vanskelig for 90-tallets publikum å finne fascinasjonen i. Det samme kan sies om episoden med datamaskinen. Denne Tom Hanks stolt påpeker at "får plass inne i ett rom, og kan sende ut millioner av signaler". Dagens publikum har en tendens til å oppfatte slike innblikk i nær fortid som komisk - nettopp fordi det er så nært tilbake i tid. Det er neppe tilfeldig at en rekke dramatiske filmer er lagt til eldre fortid som middelalder og 1800-tall, mens en rekke komedier er lagt til 50- og 60-tallet, og nå etter hvert også til 70-tallet.

Allikevel er ikke denne observasjonen i seg selv en kritikk mot Apollo 13. Skuespillet og det narrative manuset er såpass godt oppbygget at man etter hvert mer eller mindre greier å leve seg inn rollene til de bortkomne romfarerne. Men disse karakterene er utradisjonelt vanskelig å identifisere seg med til Hollywood-film å være.

Apollo 13 er regissert av Ron Howard. En relativt ung mann i gamet som begynte med fantasi-filmer som Splash og Cocoon på 80-tallet, men senere har viet mer tid til dramatiske filmer som Backdraft og Far and Away. I Apollo 13, setter han utilslørt det narrative i sentrum, og forsøker å bygge opp en spenningshistorie omringet av et presist portrett av tiden denne er tatt ut fra. Det siste er kanskje filmens sterkeste side, for som et uttrykk for 70-tallet er dette interessant og morsomt. Ikke bare på det tekniske og designmessige, men også på dette jeg nettopp poengterte med skuespillernes fascinasjon for noe de opplever som nytt og spennende. Som tilskuer har vi problemer med å overta denne fascinasjonen, men i stedet fascineres vi av karakterens fascinasjon, og som et uttrykk for samtiden er Apollo 13 et interessant stykke film.

Det største problemet blir at uten empati, mister filmen sin store styrke som spenningsfilm - hvilket den forsøker å fremstå som. I tillegg er ikke manuset helt godt nok. Det er litt for mye "skremselspropaganda-preget": Romfarernes situasjon skal gjøres så mørk som mulig, for å øke effekten av den lykkelig slutten. Dette er intet overraskende moment - da det er helt vanlig for amerikansk spenningsfilm. Men det forsterker ei heller narrasjonen, som sliter med noen døpunkter i blant. Avslutningen er dog god, da man avventer respons fra de tilbakevendte. God klipping, og kamerafokusering er effektiv i denne sammenheng, selv om det vel aldri var tvil om at en nylig dobbelt Oscar-vinner aldri ville la seg stryke med i sin neste film. I alle fall ikke med en så hyggelig kar som Tom Hanks.