AntiTrust, Peter Howitts oppfølger til Sliding Doors, går i de fleste av de fellene en pessimistisk spåmann ville antatt den kom til å gå i. Den skaper et stereotypt bilde av miljøet den skildrer, kommer opp med karakterer som enten er karikerte (Tim Robbins), overskrevet (Claire Forlani) eller tåkete (Ryan Phillippe), og gjør sin avslutning så evinnelig at vi stort sett for lengst har sluttet å bry oss. Howitt regisserer narrativt progressivt, men virker å ha null kjennskap til miljøet og figurene han skildrer. I tillegg til at dataselskapet vi møter er et pinlig åpenbart sleivspark mot Microsoft, blir avgjørende scener overstappet av suspense ved å tillegge rollefigurer mer mystikk enn rimeligheten skulle tilsi. Vi kan godt si at anti-tilliten sprer seg i takt med filmens mange tåpelig forslag. En yndig og forsøksvis ærlig Rachael Leigh Cook samt en tidvis underfundig Tim Robbins kan ikke gjør opp for denne vimsete filmrullen. Og den innsmigrende avslutningsidealismen "human knowledge belongs to the world", var vel ikke akkurat argumentet filmbransjen brukte i rettsaken mot dvd-Jon.