|
|
American Psycho (2000)
En effekt av dette er at filmen mister sin potensielle (om enn noe smale) spiss som en eksplisitt mordorgie kan fremvise. Men samtidig økes fokus på det tematiske. Vi møter 80-tallet som den mest overfladiske, kjølige, og upersonlige tid vi kan tenke oss. Arbeidskolleger har en intetsigende kompistone seg i mellom, og husker sjelden riktig navn på hverandre. Guttene på Wall Street konsentrerer seg mer om at dressen og visittkortet er korrekt ned til hver minste detalj, enn at betydningsfullt arbeid blir gjort. Det som betyr noe er å booke det beste bordet på de beste restaurantene, samt å ha følelsesløse forhold til bekjentes kjærester. Vår hovedperson, Patrick Bateman, passer perfekt inn i denne beskrivelsen, og er den mest følelsesløse av dem alle. Gjennom portrettet av Bateman som overdrevent selvopptatt og kynisk, skapes en av filmens mest tankevekkende aspekter. For hovedpersonen viser minimale tegn på moral, samvittighet eller anger for handlingene sine. Han er så godt som tom innvendig, og det som eventuelt er igjen spises sakte men sikkert opp av hans forakt for samfunnet, medmenneskene og hele sin tilværelse. American Psycho innehar ingen suspense, ingen 'jumpy' scener, og ingen verken narrative eller tematiske vendepunkt. Muligens hadde filmen vært mer virkningsfull dersom den hadde inkludert en av disse aspektene - og da fortrinnsvis det siste. Om tilskueren mangler noe etter å ha sett American Psycho, så er det en konklusjon, en utvikling, eller en tydelig punchline. I mangel på dette, sitter Harrons film igjen med kun ett virkelig slående element - dog et usedvanlig slående element; hovedpersonen i Christian Bales skikkelse. I motsetning til klassiske portretter av galninger på film, er det ikke de typiske 'psycho'-scenene som er Bales mest fremstående oppnåelse med rollen. Dette til tross for at han, i en scene hvor han jager en livredd prostituert rundt i en leilighet med motorsag, er grusommere enn noen siden Hopkins' Hannibal Lecter. Bedre og mer distingvert er han allikevel ved et par andre anledninger. Som da han inviterer to prostituerte med seg hjem, og forteller dem om Phil Collins før og etter Genesis, før han benytter dem til den mest selvopptatte og hensynsløse sex man kan tenke seg. Eller da han mot slutten ringer sin advokat for å tilstå sine ugjerninger. Til tross for at Bales ellers så solide amerikanske aksent et øyeblikk i denne scenen høres britisk ut, er det et fragment av stor skuespillerkunst. På grunn av Bales glitrende forestilling, fremstår American Psycho mer som en tour-de-force i skuespill, enn som den unikt forstyrrende filmen den kunne vært. Potensialet er usedvanlig, og langt på vei oppfylles det. Men filmen går dessverre ikke riktig videre etter at den har utført sin kjønnsrollekritikk og samfunnssatire, og etter sin gode skildring av et pilråttent miljø og dets verdisyn. Den er således gledelig enigmatisk men noe skuffende statisk. Allikevel gir nettopp det sistnevnte filmen en virkningsfull form, idet den understreker sin interesse i sin hovedperson, mens hensynet til hvorvidt han blir fanget, hvorvidt hans råtne indre helbredes, eller hvordan filmens øvrige karakterer føler for ham, blir fullstendig ignorert. Avslutningen vitner om at Harrons valg er fullstendige bevisste. De er virkningsfulle også, og gir filmen en helhetlig form. Men det er ikke dermed sagt at denne er den ultimate formen for filmatiseringen. Copyright © 30.5.2000 Fredrik Gunerius Fevang |
||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||