101 Dalmatians (1996)

Cast inkluderer:
Karakter	Skuespiller	Vurdering
Cruela De Vil	Glenn Close	½
Roger	Jeff Daniels
Anita	Joely Richardson	½
Nanny	Joan Plowright

Handling

Dobbel kjærlighet inntreffer når et par dalmatinere med sine eiere er ute og sykler tur i parken. Alle fire flytter sammen, og snart er det ventet nye familiemedlemmer fra begge arter. Uheldigvis jobber familiens kvinnelige overhode, Anita, hos den følelsesløse og egoistiske mote-dronningen Cruella De Vil. Hennes største lidenskap er pelskåper, og når hun får høre om den kommende tilveksten av dalmatinere hjemme hos Anita og ektemannen Roger, gjør hun alt for å få tak i dyrene hun tror kommer til å bidra til sin vakreste pels-kåpe noen sinne…

Kritikk

Til alle barn som er glad i hunder og dyr kommer nå 101 Dalmatians som 'live action'-film. En film som vidunderlig kombinerer komedie, spenning, dramatikk og skikkelig "hunde-action". Og en film som er like smart som klassisk oppbygd - et varemerke for alle Disney-filmer. Allikevel er ikke dette av de beste Disney-filmatiseringer. Til det dukker litt for mange kritiske spørsmål opp.

Selv om det eksplisitte budskap er klart som krystall og like godhjertet som vi ønsker at barnefilmer skal ha det, dukker det opp endel elementer på det implisitte plan som gir grunn til skepsis. Noen av disse står manusforfatter John Hughes for. En mann hvis betydelige suksess i filmbransjen på 80- og 90-tallet i stor del har kunne spores til hans kreativitet og orginalitet. Filmer som The Breakfast Club (regi, produksjon, manus), Ferris Bueller's Day Off (ditto) og Home Alone (produksjon, manus) er tydelige eksempler på dette. Nå, med 101 Dalmatians, ser det ut til at han plutselig har mistet all fantasi, og har beveget seg over på reproduksjon-stadiet. Ikke bare er de to 'bad guys' i 101 Dalmatians en tåpelig kopi av Pesci/Stern fra Home Alone (alt fra maktforholdet de to imellom, til bilen de kjører), men også hvordan de ryddes av veien er kopiert. I Home Alone var denne idéen morsom, med Home Alone 2: Lost in New York ble det litt for mye av det gode, og i 101 Dalmatians blir det smakløst kjedelig. Når i tillegg den kultiverte 'skurkinnen' i Glenn Close skikkelse begynner å fly rundt i lufta og lande i søle, glemmer filmen litt av sin intelligens.

Men ler ikke barna da? Jovisst, men de ville også ledd av humor som prioriterer andre verdier enn 'øye for øye'-mentaliteten. Slik som filmen så herlig gjør i innledningen da Jeff Daniels og Joely Richardson får styre showet i en stund. Samspillet mellom den dumme og dummere amerikaneren (som ikke er så dum denne gangen) og det foreløpig yngste medlemmet av skuespillerfamilien Redgrave/Richardson - britenes svar på Barrymore-familien, er av det beste i filmen. En smart og uvanlig vending er å avgjøre kjærlighetsforholdet allerede etter 25 minutter når Anita sier ja til "nok en kopp te". Som et resultat av dette er man i stand til å trekke en av de mange parallellene mellom mennesket og hunden - et essensielt og fint poeng gjennom hele filmen.

Selv om hundenes intelligens definitivt ikke er undervurdert i denne filmen, er det fint at man også har funnet rom for dyrenes mer instinktive egenskaper. Det finnes også et implisitt budskap om at mennesket burde ta lærdom av mye av dette, i stedet for å bruke vår intelligens til å planlegge og utøve uærligheter slik som Cruella De Vil er representant for. Med henne kommer filmens potensielt mest interessante karakter inn i bildet. Bare navnet hennes gir et dypt innblikk i hennes psykologi. Men selv om man har funnet den ultimate skuespilleren for rollen i Glenn Close, er ikke utnyttelsen av henne særlig imponerende. Cruella-karakteren var noe av det beste i den animerte versjonen (fra 1961), men denne gang har John Hughes til tider forkludret henne. Replikkene er dog ofte gode, og glimrende levert av Close, men valget om å la henne ta stilling til Rogers moderne arbeid kan vise seg å ikke være så populært blant foreldre. Roger lager dataspill for barn, hvorpå Cruella kommenterer "what a senseless thing to do". Om foreldre synes barna sitter for mye foran dataskjermen gir i alle fall 101 Dalmatians dem et nytt argument for å bli sittende. Siden den slemme Cruella synes dataspill er dumt, og den snille Roger lager dem, har vel neppe mor og far rett når de sier at det ikke er sunt å sitte foran skjermen?

Glenn Close som Cruella er god, men ikke så innovativt abstrus som hun var i Mary Reilly tidligere på året. Dessuten får hun ikke mye hjelp mot slutten av filmen, da hennes så lenge progresserte kultivasjon blir bokstavlig talt slengt i søla sammen med en rekke lite gjennomtenkte obskøne replikker til alle de britiske husdyrene i en låve i Suffolk. Moralen blir til slutt litt for blaserende med slutninger i retningen av: Alle dyr er snille, mens alle rike og selvstendige kvinner er slemme. Det spørs hvor populær Glenn Close er hos feministiske grupper, når alle hennes portretter av sterke, uavhengige og intelligente kvinner blir gjort til 'bad guys'. Som i Fatal Attraction og Dangerous Liaisons.

Ikke undervurder barns intelligens og evne til å fange opp implisitte budskap - den finnes i høyeste grad. Det er likevel å håpe at deres tolkninger er litt mer vennlige enn mine, slik at de ikke nekter å spise pølser til jul fordi Cruella De Vil hånte dyrene i låven med linjer som "You're all going to end up as sausage-meat". Faktum er at 101 Dalmatians har mye fint å by på om forhold mellom mennesker og dyr, og ikke minst mellom dyr/dyr og mennesker/mennesker. Det finnes en herlig scene der dyrene kommuniserer med hverandre for å melde om det fæle som har skjedd (selv om det dukker opp et par arter som utvilsomt er enklere å spore i BBC arkiv for eksotiske naturprogram enn i Sherwood-skogen), og det finnes en rekke strålende regisserte scener i innledningen - blant annet oppvekkingen av Jeff Daniels og turen i parken.