Klarer ikke å være borte fra Sletta
Han levde på illusjonen om at trening kunne gjør hvem som helst til verdens beste fotballspiller, og trenet derfor som en syk. I utgangspunktet en latterlig prioritering av spilleren som snublet regelmessig i ballen frem til han var elleve år. I fjor ville Fredrik Fevang spise kirsebær blant noen større gutter. Nå savner han Sletta. Igjen.

AV JAKOB ALMSTRØM

Det åpnet forrykende med mål i fleng i treningskampene i vinter. Fredrik hadde funnet rollen sin i Andebus håpefulle 4. divisjonslag til de grader. Så kom nedturen med røket korsbånd i høyre kne, og gode to måneder på sidelinja. Andebu var i god gang med sin tapsrekke da du gjorde comeback midt i juni.
Ventet du å snu trenden?
- Jeg ventet vel å score langt oftere. Det er vanskelig å si hva som skjedde, men jeg tror det var en kombinasjon. Jeg spilte et drøyt kvarter mot Sandar. Det var liksom bare for å komme igang. Så spilte vi mot Sem, og jeg bommet på tre store sjanser. Når jeg tenker tilbake nå, så tror jeg den kampen var avgjørende. Hadde jeg satt et par av de sjansene, hadde selvtilliten vært opprettholdt. Jeg kom meg aldri tilbake på det mentale nivået jeg var før jeg ble skadet etter den kampen.
Plaget skaden deg fortsatt?
- Det er jeg usikker på, men antakeligvis psykisk. Jeg teipet kneet i en tre-fire kamper, noe som gjorde at jeg reserverte meg hver gang det strammet i teipen. Bevegeligheten var dårlig med den på, men jeg tror kneet i bunn og grunn var friskt, om enn ikke sterkt.
Problemene var ikke bare foran mål?
- Nei, jeg spilte dårlige kamper. Jeg er ikke den goalgetteren som spiller dårlig, og så scorer viktige mål. Jeg må ha flyten og selvtilliten der, og jeg er veldig sårbar på dette punktet også.
Et glimrende mål mot Store Bergan?
- Ja, slikt jeg egentlig bare klarer i gode stunder, men det var etter at jeg hadde plukket opp nok en merkelig skade. Jeg satset alt på å nå ballen, og landet på en kant som adskiller grasset fra løpebanen. Muskelen stivnet totalt, og jeg spilte resten av kampen med latterlig dårlig bevegelighet. At jeg scoret det målet like etterpå var mer i en slik 'nevermind'-tilstand. Jeg fikk ballen på 20 meter med ryggen mot mål, dempet på brystet og deljet ballen avgårde nærmest i sinne. Det var tilfeldig, eller kanskje typisk, at ballen gikk bort i hjørnet.
Burde du spilt så mye med tanke på at du hele tiden hadde en eller annen skade som plaget deg?
- Jeg spilte vel en fem-seks seriekamper totalt skadefri, men om jeg ikke skulle spilt, så var det vel jeg som avgjorde det. Vidar (Næss) var ivrig etter å ha meg med, og det var bare en tillitserklæring til meg. Hadde jeg følt at jeg ikke var frisk nok til å spille, så var det jeg som skulle sagt fra. Jeg burde kanskje gjort dette vet et par anledninger, men jeg var desperat etter å lykkes.
Fikk du nok tillit i Andebu?
- Ja, absolutt. Andebu som klubb har behandlet meg nærmest idéelt. Jeg har mye å takke dem, og særlig Vidar for. Han trodde på meg hele veien, og jeg var førstevalget hans. Det var en fin ballast, så det var ikke der problemet oppstod.
Fire mål mot Larvik Turn. Hvorfor løsnet det ikke for alvor da?
- Kanskje fordi jeg møtte for god motstand mot de bedre lagene. Jeg tror ikke jeg er en god nok spiller til å på egenhånd kunne avgjøre kamper mot god motstand i fjerde divisjon dersom laget jeg spiller på ikke er i medgang. Vi kom vel aldri inn i noe som kan kalles flyt, og alene greide jeg ikke å skape noe særlig mot de gode lagene.
Du rundet av med en fin scoring mot Stokke, og fikk tilbud derfra. Hva var din reaksjon?
- Jeg var gira foran hjemmekampen mot Stokke, og spilte en av mine bedre kamper da. Målet var kanskje det av årets scoringer jeg likte best. En blanding av instinkt, teknikk og flaks. Jeg liker at målene mine er et resultat av flaks - eller marginer på min side om du vil. Det er det som kjennetegner en typisk målscorer. Jeg var smigret av Stokke, og fikk signaler på at jeg hadde gode muligheter for plass i førsteelleveren, men det var mye som ikke hadde noe med Stokke å gjøre, som avgjorde valget mitt.
Var det uaktuelt å fortsette i Andebu?
- Stokke var et mer aktuelt alternativ, og særlig etter hvert når Øystein (Davidsen), og Bønne (Bjørn Erik Sparre) valgte Stokke. Men egentlig var vel Andebu ute av bilde i egenskap av at Vidar sluttet og at vi rykket ned.
Du ga ikke hundre prosent av deg selv for å unngå nedrykk for Andebu?
- Nei, og det er kanskje en av de viktigste grunnene til at jeg nå igjen valgte Arnadal. Å spille for en klubb som du har en dyp tilhørighet til er noe ganske spesielt. En slik tilhørighet oppstår ikke idet du underskriver overgangspapirene.
Hvorfor Arnadal nå, og ikke i fjor?
- Nå har jeg prøvd noe jeg ikke hadde i fjor. Jeg tenkte heller ikke i fjor slik at jeg var ferdig med Arnadal idét jeg skrev under for Andebu. At jeg skulle tilbake til Sletta var det vel aldri noen tvil om fra min side. Men jeg tror det er mange ting som gjorde at jeg ville ut og prøve meg i fjor. Det var mange sentrale Arnadal-spillere som byttet klubber. Mange gode venner, og jeg følte meg kanskje litt snytt. Dessuten hadde vi et møte på et tidspunkt da jeg langt fra hadde bestemt meg, hvor apparatet i Arnadal oppførte seg mot meg som om jeg allerede hadde sviktet dem og at de ikke var så ille interessert i å beholde meg. Det var en turn-off. I tillegg savnet jeg ikke Sletta i fjor. Det gjør jeg nå.
Du har forlatt Arnadal en rekke ganger, men har alltid kommet tilbake etter ikke lang tid?
- Jeg er ufrivillig knyttet til Arnadal. Det er et kjærlighetsforhold som jeg ikke har kontroll på, for å si det romantisk. Første gang jeg gikk fra klubben var det fordi det ikke var tilbud i Arnadal. Andre gangen ville jeg spille juniorfotball i 1995. Denne var nok den tåpeligste overgangen. Jeg trodde jeg ville satse på fotball, noe som var langt fra tilfelle. Jeg tenkte ikke over at mye av gleden jeg hadde av å spille fotball var basert på at jeg følte jeg taklet nivået i utgangspunktet. Jeg har vel aldri vært en arbeidshest som begynner i underlegenhet og jobber meg opp. Jeg må utvikle meg i det trygge miljøet, for deretter å kanskje skifte nivå. Det gjelder ikke bare fotball.
Det var slik det var når du gikk i fjor, etter en glimrende sesong?
- 1998-sesongen er den beste sesongen jeg noensinne har hatt. Jeg fikk - etter en stund - etablert meg på den plassen jeg liker best, og som jeg er klart best på i denne perioden av karrieren min. Jeg hadde mengder med selvtillit hele veien, vi hadde et godt lag og jeg spilte sammen med gutter jeg er nær venn med. Alt lå til rette, og jeg utviklet meg også mye individuelt.
Har du gjort det i år?
- Det tror jeg faktisk ganske bestemt. Jeg tror ikke skaden satt meg ferdighetsmessig tilbake. Det var i hovedsak den gode kondisjonen fra i vinter som forsvant. Jeg tror jeg har utviklet meg på en del områder som muligens ikke kom til syne på Andebu i år, men som vil gjøre det på Arnadal neste sommer.
Er en av grunnene til at du kommer tilbake et ønske om å være stjerne på laget?
- "Stjerne på laget" er en term som ikke passer i Norge tror jeg. Som sagt er jeg en bedre spiller dersom jeg har den grunnleggende selvtilliten i orden. I syvende divisjon vil neppe én dårlig kamp påvirke selvtilliten slik det gjorde i fjerde. Når det gjelder "stjerne"-teorien, så har jeg har vel bare en gang brent meg på å være for fokusert på min egen viktighet og undergrave jobben for laget, og det var på høstsesongen for juniorlaget i 1997. Det angrer jeg på, men jeg tror at det også hadde med at jeg var sliten etter en lang sesong å gjøre. På Arnadal i fjor for eksempel var jeg langt fra å være stjerne på laget. Det var flere spillere der med større potensiale enn meg, og det var jeg klar over hele tiden. Jeg så opp til mange av medspillerne mine, men klarte likevel å tro på meg selv sammen med dem.
Lover du 30 seriemål neste år?
- Jeg synes det er teit å love et bestemt antall mål, selv om det er fristende. Men jeg har tro på at jeg vil klare å fortsette der jeg slapp i høstsesongen 1998. Jeg tror på at man blir bedre til flere kamper man har på samvittigheten. Du lærer noe i hver kamp som du kan bruke i den neste. Det kalles ofte rutine, et ord jeg synes er dårlig. Jeg liker bedre å si at man blir lurere med årene.
Blir du seinere i en motsatt kurve?
- Jeg tror ikke jeg noen gang har blitt seinere. Det kommer kanskje om noen år. Jeg tror fysikken min fortsatt bare ser positive forandringer. Jeg tror jeg blir sterkere i kroppen fortsatt, og det kan jeg gode trenge.
Avgjorde dine mange verv i klubben ditt valg om å komme tilbake?
- Det var absolutt en viktig grunn. Det virker litt bortkastet å bruke en mengde timer av fritiden på et arbeid som trener, sekretær, kioskansvarlig, supporter og AFOH-ansvarlig for deretter å ikke spille på laget. Jeg skal love deg det har klødd latterlig mye i føttene når jeg har stått og sett på at Arnadal nesten vant kamper til stadighet. En annen grunn til at jeg går tilbake er en mer ideologisk grunn. Jeg savner litt tiden da det ikke var en automatikk i at en spiller som var "for god" for en divisjon gikk fra den. Nå gikk jeg riktignok fra Arnadal i fjor, og er dermed på en måte dobbeltmoralsk. Men jeg ønsker at klubbfølelse hadde en større betydning også i dag. Nå bytter spillere klubber til stadighet. På 70-tallet var det mange spillere på Arnadal som aldri tenkte på å bytte klubb, selv om de var svært gode på sitt nivå. Jeg er stolt over å spille for Arnadal, selv om folk jeg snakker med forventer at jeg skal være det motsatte.
Opprykk i år 2000?
- Nei. Men mange spillere på trening, kamp om plassene på laget, og et bedre sosialt samhold. Jeg vil heller ha dette enn et opprykk. Men jeg tror vi skal være i nærheten av de fleste lagene i divisjonen. Det er mye talent i stallen, om enn litt lite rutine og tyngde.
Den mest lovende spilleren i dagens Arnadal-stall?
- Kim Justad og Marius Sørensen har de største utviklingsmulighetene. Begge kommer nok til å bety langt mer neste år enn i år. Men Fredrik Horntvedt er den mest imponerende av de unge. Synd han ikke har litt mer treningsiver. Må også nevne Amund Hansen, han har gjort mange forhåndsdommer til skamme.
Er du Arnadal-spiller i sesongen 2001 også?
- Det vil jeg verken svare på eller tenke på nå. Det kommer an på veldige mange forhold som ikke er bestemt før etter neste sesong. Om tolv måneder har jeg dog helt sikkert ikke nøyaktig samme ståsted som nå.
Fredrik Fevang om 10 år?
- Spiller på Arnadal, har en uslåelig scoringsrekord, har funnet den rette i livet, har tre barn, og livnærer seg som forfatter. Også kjører jeg scooter til Sletta på sommeren.