Sesongrapport

Spillerstall

Kamper

Statistikk

Tabell

Gutta på trening, juli 1999. Fra venstre Lars Inge Hamre, Thomas Høglund, Marius Sørensen og Kim Justad

Tilbakeblikk på sesongen
- artikkel også publisert i A-visa

Etter jubelsesongen i fjor, følte man kanskje at man hadde fortjent bedre enn å nesten rykke opp samt miste syv nøkkelspillere. Dette kan ha vært grunnen til at man hoppet på muligheten om et "gratis" opprykk når det forelå fra kretsen ut på nyåret. Og i utgangspunktet kan det ha virket som en noenlunde fornuftig valg. Det skulle i det minste ikke stå på mangel på utfordring. Men det ble nok snart klart at det ville bli vanskelig å holde seg flytende i denne divisjonen. Når vi i tillegg har opplevd et knippe flere skader enn vi føler vi hadde fortjent, så ble den ellers så stabile stallen noe tynn utpå høsten.

Thor Erik Hamre har vært trener, og det for andre året på rad. En forskjell fra i fjor er dog at han i år også har vært spiller, og den kombinasjonen skulle Thor Erik finne ut at ikke er enkel. Det er vanskelig å se hva som blir gjort feil ut på banen når man ikke står på sidelinja og betrakter derfra. Resultatet ble at Thor Erik følte han ikke fikk gjort en 100 % innsats som verken trener eller spiller. Når dette er sagt, skal langt fra rive oss i håret over årets trener, for unge Hamre har absolutt gjort en godkjent jobb. Spesielt hva forsvarsorganisering angår, har Thor kunnskaper som har gjort at vi har forbedret oss betydelig på denne biten i år. Årets oppmann har vært Thomas Tuft, som nok en gang har tatt på seg verv så det holder. Nøyer han seg med en 4-5 slike pr. år, så blir han nok ikke så sliten på banen heller.  Tuft har vært en av lagets viktigste denne sesongen, og med 7 seriemål, endte han som delt toppscorer med David Hellerud. Hellerud, som nå har avsluttet sin tredje og siste sesong for Arnadal, ble fortjent kåret til årets spiller. David skal også ha honnør for at han helt til siste innspurt gjorde alt han kunne for å få med seg alle kampene, til tross for at han var bosatt i Oslo nå i høst.

Sportslig ble det altså mange mindre hyggelige resultater, men vi fikk heldigvis med oss to seire på veien ned, inkludert en svært overraskende sådann borte mot Tjøme. Vi slo også Ramnes, slik at vi fikk lagt disse bak oss på tabellen. Selv om tapene har blitt mange, holdt vi i de fleste kampene sifrene noenlunde akseptable. Mot mange av topplagene gjorde vi meget gode første omganger, hvor vi flere ganger ledet 1-0, eller hadde 1-1. Det ble ofte andre omgangene som knakk oss. Muligens kunne flere runder rundt Valberg på vinterstid gjort noe med dette problemet. Bare én kamp ble riktig ydmykende, nemlig rekordtapet mot Skoppum. På de 40 tidligere sesongene Arnadal har deltatt i serien, var vårt rekordtap 0-13 mot Hof. Så at vi tapte 21-1 mot Skoppum er noe vi helst skulle vært foruten.

Det kanskje aller mest gledelige i år har vært at de aller fleste spillerne i den noe tynne stallen har møtt opp til hver kamp. Dette er en situasjon det er lenge siden vi har opplevd, og det er en meget stort pluss. Hele 11 spillere har spilt 80 % av kampene eller mer, og når vi da tar i betraktning at to av nøkkelspillerne (Thor Erik og Stig Magne) har vært ute i lengre tid med skade, så har vi en gjeng med ivrige gutter. Laget er svært ungt, og har derfor store utviklingsmuligheter. Hele seks av de mer eller mindre faste spillerne gjorde i år sine første fulle sesonger på seniornivå, og alle må sies å ha kommet seg helskinnet igjennom. Den av disse som utmerket seg mest var Amund Hansen som mottok prisen for Årets Arnadøl på fotballfesten. Denne går til den spilleren som har vist mest iver, treningsvilje og utvikling gjennom året.